Minneord om Paula Tolonen

Den 10. mai gikk vår gode venn og tidligere kollega Paula Tolonen bort, 80 år gammel. Med henne har vi mistet et varmt, klokt og sterkt menneske som har satt dype spor, både faglig og menneskelig. 

Paula var født i Finland og kom til Norge på 1960-tallet sammen med sin ektemann Pekka. Hun ble en sentral skikkelse i norsk utlendingsforvaltning fra opprettelsen av Utlendingsdirektoratet (UDI) i 1988, der hun begynte som kontorsjef. Senere ble hun også direktør for asylavdelingen. Hun hadde stor faglig autoritet, og var samtidig en leder preget av ydmykhet, tydelighet og respekt for andre. 

Hun viste i praksis at det er mulig å forene faglighet, rettssikkerhet og humanitet. Hun var høyt respektert av kolleger, ikke fordi hun krevde det, men på grunn av måten hun var på. 

Paula var opptatt av å gjøre ting riktig. I kjølvannet av UDIs beslutning om å gi permanent opphold til en gruppe kurdere som hadde vært lenge i Norge i 2005, oppsto det våren etterpå en kamp i det politiske miljøet om hvem som var strengest i asylpolitikken. Det førte til en heksejakt mot noen av lederne i UDI, og Paula ble presset ut av jobben sin. 

Etter tiden i UDI fortsatte Paula sitt virke hos oss i NOAS, og hun ble raskt en uvurderlig ressurs. Hun kom ikke inn som en autoritet som skulle fortelle andre hvordan ting skulle gjøres, hun kom som en kollega. Hun delte generøst av sin kunnskap og var alltid åpen for å lære av andre. Hun var også en inspirerende læremester for nye medarbeidere som sto i krevende vurderinger. 

For mange var Paula mer enn en fagperson. I møte med mennesker som sto i en vanskelig livssituasjon, viste hun en sjelden kombinasjon av rettferdighet, varme og menneskelig nærhet. Medlemmene av den såkalte MUF-gruppen beskrev henne som en «mor», en som møtte dem med respekt, og som lyttet. For dem, og for mange andre, var hun et fyrtårn. 

Som kollega var Paula et menneske man kunne snakke med om alt, fra de store spørsmålene til hverdagens små ting. Hun var engasjert, lun, klok og humoristisk. Hun viste oppriktig omsorg for menneskene rundt seg, og var alltid interessert i hvordan andre hadde det. Hun snakket ofte med stolthet og glede om familien sin – om sønnen Kristian og ikke minst om barnebarna Sofie og Mathias. 

Selv om uretten som ble begått mot henne aldri fullt ut ble rettet opp, sto Paula rakrygget gjennom hele prosessen.  

«Integritet er det du gjør når ingen ser deg – og det du fortsatt står for når alle ser deg», heter det i et ordtak. Dette beskriver Paula godt. 

Vi lyser fred over hennes minne og deler familiens savn.