Familieinnvandring

Retten til familieliv er en menneskerettslig minimumsstandard, som Norge er forpliktet til å følge. I stedet for å legge til rette for at flyktningfamilier skal få være sammen, gjør Norge det motsatte. Norge har de siste årene strammet kraftig inn regelverk og praksis for familiegjenforening, som fører til at familier ikke får beskyttelse sammen.

Ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) er det «uoverstigelige hindringer og barrierer som en flyktning møter i en søknadsprosess om familiegjenforening i Norge».

I november 2019 lanserte UNHCR i Nord-Europa og NOAS en rapport som sammenligner norsk, svensk og dansk politikk og praksis for familiegjenforening for flyktninger. Norge har sammenlignet med Sverige og Danmark den dyreste og mest krevende prosessen for flyktninger som ønsker trygg gjenforening med sin familie.

For mange er det i dag dyrere og mer tidkrevende å søke om familiegjenforening enn å betale smuglere og gjennomføre en ulovlig reise. Det fører til at flere legger ut på flukt, at mange kvinner og barn utsettes for alvorlig og unødvendig risiko, og det bidrar til at ulovlig smuglervirksomhet opprettholdes.

Høyt søknadsgebyr

I Sverige og Danmark slipper flyktninger krav om søknadsgebyr ved familiegjenforening. I Norge er søknadsgebyret, også for flyktninger, 10.500 kr. Det er ofte vanskelig – om ikke umulig – å innfri for flyktninger som nettopp har kommet til landet. Kun barn under 18 år unntas gebyret. Som oppfølging av Granavolden-plattformen, skal regjeringen redusere gebyret med 25 prosent i 2020. Det vil allikevel være på nesten 8.000 kr. Per mars 2020 var gebyret fortsatt ikke redusert.

Mange flyktninger må ty til svart arbeid eller svært dyre lån for å kunne betale gebyret. Norge bør gjøre som Sverige og Danmark, og unnta flyktninger fra gebyrkrav. 

Snevert familiebegrep

Kun ektefeller/samboere og deres mindreårige barn har rett på familieinnvandring. Andre familiemedlemmer vil bare unntaksvis få innvilget familiegjenforening. For eksempel vil en syrisk flyktning i Norge kunne få gjenforening med kone og mindreårige barn, mens hans barn som har fylt 18 år får avslag. Familien splittes.

Korte frister og farlige reiser

For at flyktninger skal unntas fra det generelle inntektskravet ved familiegjenforening med utlendinger, krever Norge at flyktningers søknad om familiegjenforening må registreres på nett innen seks måneder etter innvilget flyktningstatus. Innen samme frist må gebyret være betalt.

Gjenværende familie, som kan befinne seg som internt fordrevne i hjemlandet eller på flukt i et annet land i nærområdet, må innlevere nødvendig ID-dokumentasjon på godkjent norsk utenriksstasjon/søknadssted innen ett år etter at familiemedlemmet i Norge fikk innvilget flyktningstatus. For mange kvinner og barn betyr dette at de i all hast tvinges ut på dyre og farlige reiser. For mange innebærer de norske kravene grensepasseringer uten godkjente reisedokumenter, noe som kan medføre arrestasjon og fengsling.

I Sverige må flyktningen søke om gjenforening med gjenværende familie innen tre måneder, men det er ingen fastsatt frist for innlevering av dokumenter for familien. Danmark opererer ikke med tidsfrister for flyktninger. Både Sverige og Danmark åpner for at gjenværende familier kan levere inn nødvendige dokumenter for gjenforening med flyktning i Sverige eller Danmark, ved enhver svensk eller dansk utenriksstasjon.

Flyktninger i Danmark tillates i noen sammenhenger å søke gjenforening på vegne av familiemedlemmer, hvis familiemedlemmene befinner seg i et konfliktområde. Flyktninger som har kommet til Norge burde også få søke på vegne av familiemedlemmer i hjemlandet, i tilfeller der familiemedlemmene vil utsettes for fare ved reise til godkjent norsk utenriksstasjon/søknadssted for å innlevere dokumenter eller der reisen innebærer risiko for at barn skilles fra foreldre.

Tilknytningskrav

I Norge kan flyktningfamilier ifølge utlendingsloven bli nektet gjenforening «dersom familielivet kan utøves i et trygt land som familien samlet sett har sterkere tilknytning til». Norge kan avslå søknaden, selv om en søknad om familiegjenforening ikke vil bli innvilget i landet det henvises til.

Et slikt tilknytningskrav er ikke i seg selv et grunnlag for å avslå en søknad om familiegjenforening i Sverige og Danmark.

Bør fritt kunne velge partner

Flyktninger bør som andre fritt kunne velge livspartner, uten begrensninger basert på tidspunktet når forholdet ble etablert. Danmark gir samme rettigheter til familiegjenforening, uavhengig av når familielivet startet. Krav som fire års arbeid eller utdanning i Norge for å få familien hit, som gjelder dersom familien er etablert etter flukten, bør fjernes. Norge bør unnta flyktninger fra inntektskravet, også når familielivet har blitt etablert etter ankomst til Norge.

Manglende rettshjelp

Flyktninger har ikke rett til gratis rettshjelp i familiegjenforeningssaker. Norge bør anerkjenne at flere innstramminger har gjort disse sakene svært kompliserte, og sørge for rettshjelp som ivaretar flyktningers rettssikkerhet og barns rett til familieliv. Les mer om rettshjelp her.

Utvisning med innreiseforbud

Et vedtak om utvisning innebærer et forbud mot senere innreise i landet. Innreiseforbudet kan være varig eller for ett eller flere år. Grunnlaget for utvisning er lovovertredelser, for eksempel brudd på utlendingsloven eller straffeloven. I tilfeller der den som utvises har barn i Norge, kan utvisningen føre til familiesplittelse.

Et relasjonsbrudd ved adskillelse fra en omsorgsperson kan være traumatiserende for barn. FNs barnekomité understreker at små barn er særlig sårbare for de negative konsekvensene av relasjonsbrudd, på grunn av barnas fysiske avhengighet av og følelsesmessige tilknytning til hovedomsorgspersoner. Barneombudets kartlegging av hvordan det oppleves for barn når en av foreldrene utvises, viser at barna er sterkt preget av savnet etter mor eller far.

Ifølge FNs barnekonvensjon og Grunnloven, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. En rapport om barnets beste i utvisningssaker som NOAS lanserer i mars 2020, viser at norske myndigheters vurderinger av barnets beste svikter. Situasjonen forverres ytterligere ved at det ikke gis rettshjelp til barn som berøres av utvisningssaker.  

Sviktende utredning av barnets beste

For å vurdere hensynet til barnets beste, må UDI og UNE ha tilstrekkelig informasjon om situasjonen til barnet. Det truer rettssikkerheten i utvisningssaker at det i liten grad innhentes opplysninger om barnets situasjon, tilknytningen til forelderen som skal utvises, og omsorgsevnen til den gjenværende forelderen.

Vedtakene gjennomgått i den ovennevnte rapporten viser svært sviktende utredning av barnets beste, der det åpenbart ikke er innhentet nok opplysninger til å vurdere barnets beste. I flere av sakene er adresse, juridisk status og hvem som har det formelle foreldreansvaret de eneste opplysninger som fremkommer om barnet. Ikke i noen av vedtakene er det opplysninger om hvordan barnet faktisk har det, eller hvordan den konkrete omsorgssituasjonen er i det daglige. Det mangler opplysninger om barnets konkrete omsorgssituasjon, helsesituasjon, tilstedeværelse/fravær av sårbarhet, sosialt nettverk og eventuell barnehageplass eller skolegang.

Barn høres sjeldent muntlig av UDI og UNE

NOAS’ erfaring er at forvaltningen svært sjeldent hører barna muntlig og direkte i saker hvor en av deres foreldre vurderes utvist. UNEs egen gjennomgang fra oktober 2019 av 54 utvisningssaker som berører barn, viser at UNE ikke hørte barna muntlig i noen av sakene.

UDI og UNE forventer at advokaten påtar seg å høre barn, til tross for at forvaltningen er godt kjent med at advokatene ikke får betalt for å representere barna i familiesplittende utvisningssaker. Mulighet for høring gjennom advokat kan heller ikke erstatte et barns mulighet til å forklare seg muntlig og direkte for beslutningsorganet. Det er viktig at andre enn foreldrene hører barna direkte og muntlig, for å unngå situasjoner der barnet holder tilbake informasjon for å skjerme foreldrene.

Standardiserte begrunnelser i vedtak

NOAS’ erfaring fra rettshjelpsarbeidet er at UDIs vurderinger av barnets beste i utvisningsvedtak i stor grad består av standardisert tekst, uten konkret informasjon om barnets situasjon eller hvordan barnet vil påvirkes av seperasjon fra en av sine foreldre. Vedtakene preges av manglende individuelle vurderinger, som følge av manglende utredning av barnets situasjon.

Innvandringsregulerende hensyn trumfer barnets beste

Innvandringsregulerende hensyn vektlegges ofte mer enn hensynet til barnets beste i utvisningssaker. Erfaringen fra NOAS’ rettshjelpsarbeid er at det skal mye til for at barnets beste skal få forrang foran innvandringsregulerende hensyn. Selv i saker der fagpersoner som pedagoger og psykologspesialister klart uttaler at det vil få store negative konsekvenser for barnet hvis forelderen utvises, er det sjeldent det får avgjørende betydning for utfallet av saken.

I mange av utvisningssakene vi ser i rettshjelpsarbeidet, er det kun oversittet utreisefrist som er grunnlaget for utvisningen. I disse sakene er det et særlig behov for vurdering av alternative reaksjonsformer enn utvisning. Selv om Stortinget allerede i mars 2018 ba regjeringen utrede alternativer til utvisning, har det to år senere fortsatt ikke skjedd.

Urimelig forskjellsbehandling av barn født etter UDIs vedtak

Ifølge UNE omgjøres normalt ikke vedtak om utvisning på grunn av «etterfølgende omstendigheter», som for eksempel å få barn i etterkant av et utvisningsvedtak. Som hovedregel settes innreiseforbudet til to år i utvisningssaker der barn berøres, i tråd med utlendingsforskriften. I rettshjelpsarbeidet har NOAS i flere saker sett at UNE opprettholder utvisning med innreiseforbud på fem år, selv om familien har fått barn etter UDIs utvisningsvedtak. Det fremstår som en urimelig forskjellsbehandling dersom barn, kun fordi de ble født etter at UDI fattet sitt vedtak, rammes av lengre innreiseforbud.