EU-pakten
EU-pakten inneholder flere rettsakter som skal danne rammeverket for håndtering av migrasjon, asyl, grensekontroll, returpolitikk og samarbeid med tredjeland.
EU- rådet vedtok 14. mai 2024 pakten om migrasjon og asyl som trådte i kraft 11. Juni 2024. Pakten legger opp til en omfattende og helhetlig reform av EUs asyl- og migrasjonspolitikk og regelverk. Formålene er blant annet få bedre oversikt over tredjelandsborgere og statsløse som søker om internasjonal beskyttelse i, eller ankommer på irregulær måte til Europa. Den skal også sikre raskere og mer effektive prosedyrer, samt å få på plass et effektivt system for solidaritet og ansvarsdeling.
Pakten som består av 10 rettsakter, vil innebære både videreutvikling av dagens regelverk og etablering av nytt regelverk. Det er også formål om mer harmonisering innenfor EU, og det meste av regelverket innenfor pakten vil derfor være hjemlet i forordninger i stedet for direktiver. Pakten inneholder også en rekke ulike former for og krav til, rapportering, monitorering og evaluering for å sikre gjennomføring og anvendelse av regelverket.
Det er lagt opp til at Norge vil bli bundet av deler av regelverket i henhold til våre avtaler knyttet til Schengen-regelverket og til Dublin-samarbeidet. Norge blir forpliktet til deler av forordningen knyttet til Eurodac, asyl- og migrasjonsforvaltning (AMMR) og krise- og force majeure på bakgrunn av avtalen mellom Norge og Island og EU om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i Norge, Island eller en medlemsstat.
EU og medlemsstatene skal gjøre alle nødvendige forberedelser og tilpasninger før rettsaktene trer i kraft den 26. juni 2026. Pakten forplikter medlemslandene til å få på plass et styrket helsetilbud (og identifiseringsmekanisme for sårbare og ofre for menneskehandel) på screeningsstene, ulike bygningsmessige tilpasninger på screeningstedene, IKT-systemet og alle øvrige felles digitale systemer.
Som et ledd i prosessen for gjennomføring, og i tråd med det vedtatte regelverket, vedtok og publiserte EU- Kommisjonen en felles gjennomføringsplan for pakten 12. juni 2024. Fra Kommisjonens side er det lagt opp til at Norge skal følge den felles gjennomføringsplanen så langt de gjelder gjennomføring av regelverket som faller innunder virkeområdet til nevnte avtaler. Norge må også utarbeide nasjonale gjennomføringsplaner for disse delene av regelverket.
Kommisjonen oppfordrer medlemsstatene til å engasjere særlig representanter for sivilsamfunnsorganisasjoner, gjennom regelmessige utvekslinger og konsultasjoner. Dette mener EU-kommisjonen bidrar til å identifisere utfordringer, forbedre politiske løsninger og sikre et bredere eierskap under utarbeidelsen av de nasjonale gjennomføringsplanene og deretter under implementeringen, der de samme aktørene ofte spiller kritiske roller.
NOAS arrangerte i februar 2025 en rundebordsamtale om EUs nye asyl- og migrasjonspakt, med bred deltakelse fra både forvaltningen og sivilsamfunnet. Fra forvaltningen stilte Justis- og beredskapsdepartementet, Politidirektoratet, Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda og Politiets utlendingsenhet. I tillegg til NOAS var Røde Kors, Redd Barna og Amnesty representert fra sivilsamfunnet.
Hva innebærer screeningforordningen?
Formålet med forordningen er raskt å kunne identifisere og iverksette korrekt videre prosedyre i saken, enten registrering av søknad om beskyttelse, relokalisering eller retur.
Screeningforordningen pålegger Norge å gjennomføre grundige undersøkelser av tredjelandsborgere* som ankommer irregulært og søker asyl. Dette inkluderer verifisering av identitet, helse- og sårbarhetssjekker, samt vurderinger av eventuelle sikkerhetsrisikoer.
Tredjelandsborgere skal gis rett til informasjon om deres rettigheter, saksgang under screeningen, og annet relevant regelverk. Det skal også etableres en ordning for uavhengig tilsyn, hvor ulike organisasjoner og instanser skal involveres for å overvåke etterlevelsen av grunnleggende rettigheter.
Juridisk rådgivning er avgjørende for gjennomføring av EU-pakten i Norge
Ordningen legger opp til at det gis reell adgang til juridisk rådgivning på screeningstedet. Europakommisjonen og UNHCR har allerede understreket viktigheten av dette.
En viktig del av NOAS’ krav til norske myndigheter ved implementeringen, er sikringen av juridisk rådgivning på screeninglokasjonene. Dette er avgjørende for å sikre at enkeltpersoners rettigheter ivaretas, og at implementeringen skjer i tråd med internasjonale menneskerettighetskonvensjoner.
Forutsetningene inkluderer både juridisk rådgivning og individuell informasjon. Ved involvering av NOAS kan begge dekkes og sikres:
- Rettssikker prosess: Juridisk bistand sikrer at asylsøkere forstår sine rettigheter og kan navigere den komplekse asylprosessen, noe som er avgjørende for en rettferdig behandling av deres sak.
- Beskyttelse mot feilaktige avgjørelser: Asylsøkere kan få hjelp til å dokumentere sine beskyttelsesbehov og utfordre eventuelle feilaktige avgjørelser, noe som reduserer risikoen for uriktige avslag og tvangsreturer til farlige forhold.
- Håndtering av sårbarhet: Juridisk bistand er viktig for å identifisere og beskytte sårbare grupper, som enslige mindreårige, ofre for forfølgelse og personer med alvorlige helseproblemer.
- Transparens og ansvarlighet: Tilgang til juridisk bistand bidrar til økt transparens og ansvarlighet i migrasjonshåndteringen, noe som er nødvendig for å opprettholde tillit til systemet både nasjonalt og internasjonalt.
- Overholdelse av internasjonale forpliktelser: Juridisk bistand er en del av å sikre at Norge overholder sine internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.
NOAS mener at vi, som den eneste spesialiserte rettshjelpsorganisasjonen på asyl- og flyktningspørsmål, har en naturlig rolle i denne prosessen. Dette vil sikre juridisk rådgivning i tråd med UNHCRs uttalelser og at internasjonale menneskerettighetsforpliktelser overholdes ved innføring av screeningen.
NOAS’ øvrige anbefalinger
I tillegg til tilgangen til rettshjelp er NOAS særlig opptatt av at den nye pakten ikke må føre til mer internering, at det etableres en solid tilsynsordning som er operativ fra implementeringens start samt at barns rettigheter og hensynet til barnets beste ivaretas i alle ledd.