Generalsekretæren oppsummerer 2025, og utviklingen så langt i 2026
2025 var et valgår. Det politiske Norge viste liten interesse for asylfeltet i valgkampen, faktisk såpass lite at det lå på 13. plass over temaer velgerne var opptatt av frem til valget i september.
Dette snudde brått i slutten av november, da saken fikk stor oppmerksomhet i offentligheten. De ledende stemmene var de tradisjonelt innvandringskritiske. Den nyvalgte regjeringen fulgte opp med innstramminger, og videreførte dermed den stramme linjen fra den foregående perioden i regjering med Senterpartiet.
De påfølgende budsjettforhandlingene gav også et rekordlavt antall kvoteflyktninger til Norge; kun 100 personer skal Norge ta imot i 2026. Mer alvorlig enn selve tallet er at man med dette sender et kraftig signal til FNs høykommissær for flyktninger om at Norge ikke lenger ønsker å bidra til denne eneste fungerende mekanismen for å sikre beskyttelse for noen av verdens mest sårbare mennesker.
En stadig strengere asylpolitikk
I desember 2024 ble det innført en berostillelse av Syria-saker som varte helt til slutten av 2025. Mange hadde allerede ventet i flere år på å få saken sin behandlet, og fikk nå satt livet ytterligere på vent. De menneskelige – og samfunnsøkonomiske – kostnadene av dette er betydelige, og ventetiden er for mange svært utfordrende.
Våren 2025 kom boken «Asylparadokset» skrevet av tidligere UDI-direktør Frode Forfang. Det ble hevdet at boken ble skrevet for å komme de asylkritiske stemmene i forkjøpet, men etter oppmerksomheten å dømme er det heller nettopp disse som har slått sine armer rundt budskapet.
NOAS mener at virkelighetsbeskrivelsen som driver dagens debatt ikke gir et dekkende bilde av Norge, og at man heller bør jobbe for løsninger som ikke forsterker de negative sidene ved dagens praksis.
Ankomstene fra Ukraina var på omtrent samme nivå som i 2024, og dermed halvparten av ankomstene i toppårene 2022/23. Asylsøkere fra andre land enn Ukraina endte på rekordlave 2 600. Dette føyer seg inn i et mønster der totale ankomster til Europa går ned. Norge fører i dag en av Europas strengeste linjer på dette feltet, og de som velger å ta seg frem til vår grense kommer i praksis hovedsakelig fra land Norge gir asyl.
På tampen av 2025 ble det kjent at Norge sluttet seg til et fellesbrev med 25 andre europeiske stater, der det hevdes at Den europeiske menneskerettsdomstolen tolker konvensjonen for strengt og dermed står i veien for å sende mennesker til tredjeland.
I tillegg har Norge angivelig tatt på seg en nordisk lederrolle for å utrede muligheter til tredjelandsløsninger. Dette er et dramatisk linjeskift i norsk politikk på feltet, og forsterker inntrykket av et brudd med en av bærebjelkene i norsk politikk: respekten for internasjonale konvensjoner. Små stater som Norge er ekstra avhengige av en regelstyrt verdensorden, og bør derfor ikke bidra til å svekke den.
NOAS’ rettshjelp virker
Antall henvendelser til NOAS holder seg stabilt, på rundt 4 000 årlig. Det samme gjelder antall saker vi engasjerer oss i. Omgjøringsprosenten etter vårt engasjement varierer lite fra år til år, og ligger mellom 50 og 60 prosent, avhengig av sakstype.
En økende trend er flere henvendelser fra ukrainere i Norge. Selv om de fleste har midlertidig kollektiv beskyttelse, skaper usikkerheten om fremtiden behov for informasjon. Vi registrerer også at flere søker på individuelt grunnlag. Hittil blir de fleste av disse avslått av utlendingsforvaltningen.
NOAS arrangerte i 2025 to arrangementer for å minne om Norges manglende implementering av statsløskonvensjonen gjennom utviklingen av en forskrift. I 2026 er det 70 år siden Norge ratifiserte konvensjonen, og det er skuffende at en forskrift ikke har kommet på plass. Det er ingen reell fare for at Norge vil se en strøm av statsløse ved etablering av en slik forskrift.
Installasjon: Act III av Marianne Heier.
Et hardere offentlig ordskifte
De asylskeptiske og asylkritiske stemmene høres godt. De preges ofte av en slagordpreget tilnærming og mildt sagt upresis omgang med fakta, og man unnlater å fortelle at Norge allerede har en av Europas strengeste praksiser. Det er krevende å trenge gjennom med et nyansert og faktabasert budskap, og mange kvier seg for å ta ordet nettopp fordi ordskiftet har blitt så hardt.
I NOAS har vi grunn til å tro at det er et stille flertall for at Norge skal fortsette å gi mennesker på flukt beskyttelse i tråd med våre forpliktelser. Et ferskt eksempel er en nasjonal spørreundersøkelse knyttet til papirløses rettigheter i Norge fra april 2026, som viser at 70 prosent er for at disse skal få styrkede rettigheter i Norge.
Det pågående presset mot grunnleggende rettigheter, som er vår felles livsforsikring, er en alvorlig trussel mot rettsikkerheten og demokratiet vårt.
Det er nettopp i ulvetider vi trenger en slik forsikring, og det er ikke i ulvetider man skal svekke disse.