Foto: Alexandre Lallemand/Unsplash
EU-pakten 2026
EU-rådet vedtok 14. mai 2024 pakten om migrasjon og asyl, som trådte i kraft 11. juni samme år. Pakten legger opp til en omfattende og helhetlig reform av EUs asyl- og migrasjonspolitikk og regelverk. Formålet er blant annet å få bedre oversikt over tredjelandsborgere og statsløse som søker om internasjonal beskyttelse i, eller ankommer Europa på irregulær måte. Den skal også sikre raskere og mer effektive prosedyrer, samt etablere et effektivt system for solidaritet og ansvarsdeling.
Pakten består av ti rettsakter og innebærer både videreutvikling av dagens regelverk og etablering av nytt. Et sentralt mål er økt harmonisering innenfor EU. Det meste av regelverket er hjemlet som forordninger i stedet for direktiver, da disse vil gjelde som direkte rett i medlemslandene. Pakten inneholder også en rekke ulike former for, og krav til, rapportering, monitorering og evaluering for å sikre gjennomføring og etterlevelse.
Det er lagt opp til at Norge vil bli bundet av deler av regelverket i henhold til våre avtaler knyttet til Schengen-regelverket og til Dublin-samarbeidet. Norge blir forpliktet til den såkalte screeningforordningen, deler av forordningen knyttet til EURODAC, Asyl- og migrasjonsforvaltning (AMMR) og deler av krise- og force majeure. Dette betyr at det er store deler av pakten Norge ikke blir bundet av. Sentrale rettsakter Norge ikke blir bundet av er statusforordningen, asylprosedyreforordningen og mottaksdirektivet, der spesielt asylprosedyreforordningen inneholder mange av rettssikkerhetsgarantiene i Pakten. Norge har så langt ikke tatt stilling til om vi skal delta i den såkalte solidaritetsmekanismen eller om vi skal ha en såkalt asylgrenseprosedyre som EU-landene er pålagt å innføre.
EU og medlemsstatene skal gjøre alle nødvendige forberedelser og tilpasninger før rettsaktene trer i kraft 26. juni 2026. I Norge kom høringene knyttet til screening og AMMR begge sent i 2025, og det ble satt korte frister for å levere høringssvar. Videre forplikter Pakten medlemslandene til å få på plass et styrket helsetilbud (og identifiseringsmekanisme for sårbare personer og ofre for menneskehandel) på screeningsstedene, samt ulike bygningsmessige tilpasninger, IKT-systemer og øvrige felles digitale systemer. I denne prosessen har det også vært viktig å bygge ned restanser på Dublin-saker da AMMR setter kortere frister for gjennomføringen. Som et ledd i gjennomføringsprosessen, og i tråd med det vedtatte regelverket, vedtok og publiserte EU-kommisjonen en felles gjennomføringsplan for pakten 12. juni 2024. Fra Kommisjonens side er det lagt opp til at Norge skal følge den felles gjennomføringsplanen så langt det gjelder gjennomføring av regelverket som faller innenfor virkeområdet til nevnte avtaler. Norge må også utarbeide nasjonale gjennomføringsplaner for disse delene av regelverket.
Kommisjonen oppfordrer medlemsstatene til å engasjere særlig representanter for sivilsamfunnsorganisasjoner, gjennom regelmessige utvekslinger og konsultasjoner. Dette mener EU-kommisjonen bidrar til å identifisere utfordringer, forbedre politiske løsninger og sikre et bredere eierskap under utarbeidelsen av de nasjonale gjennomføringsplanene og deretter under implementeringen, der de samme aktørene ofte spiller kritiske roller.
Med unntak av den rundebordsamtalen om EUs nye asyl- og migrasjonspakt NOAS arrangerte i februar 2025, har det i Norge ikke vært på langt nær det samspillet mellom myndigheter og sivilt samfunn i implementering av pakten som man har sett i mange andre land.
Hva innebærer screeningforordningen?
Formålet med forordningen er raskt å kunne identifisere og iverksette korrekt videre prosedyre i saken, enten registrering av søknad om beskyttelse, relokalisering eller retur. Screeningforordningen pålegger Norge å gjennomføre grundige undersøkelser av tredjelandsborgere* som ankommer irregulært og søker asyl. Dette inkluderer verifisering av identitet, helse- og sårbarhetssjekker, samt vurderinger av eventuelle sikkerhetsrisikoer.
Tredjelandsborgere skal gis rett til informasjon om sine rettigheter, saksgangen under screeningen og annet relevant regelverk. Det skal også etableres en ordning for uavhengig tilsyn, hvor ulike organisasjoner og instanser skal involveres for å overvåke etterlevelsen av grunnleggende rettigheter. Det er fremdeles uklart hvem som skal få denne funksjonen i Norge.
Juridisk rådgivning er avgjørende for gjennomføring av EU-pakten i Norge
Ordningen legger opp til at det gis reell adgang til juridisk rådgivning på screeningstedet. EU-kommisjonen og UNHCR har allerede understreket viktigheten av dette.
En viktig del av NOAS’ krav til norske myndigheter ved implementeringen er sikringen av juridisk rådgivning på screeninglokasjonene. Dette er avgjørende for å sikre at enkeltpersoners rettigheter ivaretas, og at implementeringen skjer i tråd med Norges internasjonale forpliktelser. De nye rettsaktene i pakten, og da spesielt asylprosedyreforordningen som Norge ikke er bundet av, innfører større mulighet for medlemsstatene til å avvise realitetsbehandling og å bruke hurtigbehandling enn tidligere.
Nettopp fordi dette er en forordning som ligger så langt fra den norske bevisstheten, er det desto viktigere at asylsøkere gjøres oppmerksom på hvordan regelverket kan bli avgjørende for tilgangen til asylprosedyren ved en mulig retur til et annet EU-land. Denne type veiledning vil kreve en høyst spesialisert kompetanse som ikke ligger i systemet i dag.
Forutsetningene inkluderer både juridisk rådgivning og individuell informasjon. Ved involvering av NOAS kan begge dekkes og sikres:
- Rettssikker prosess: Juridisk bistand sikrer at asylsøkere forstår sine rettigheter og kan navigere den komplekse asylprosessen, noe som er avgjørende for en rettferdig behandling av deres sak.
- Beskyttelse mot feilaktige avgjørelser: Asylsøkere kan få hjelp til å dokumentere sine beskyttelsesbehov og utfordre eventuelle feilaktige avgjørelser, noe som reduserer risikoen for uriktige avslag og tvangsreturer til farlige forhold.
- Håndtering av sårbarhet: Juridisk bistand er viktig for å identifisere og beskytte sårbare grupper, som enslige mindreårige, ofre for forfølgelse og personer med alvorlige helseproblemer.
- Transparens og ansvarlighet: Tilgang til juridisk bistand bidrar til økt transparens og ansvarlighet i migrasjonshåndteringen, noe som er nødvendig for å opprettholde tillit til systemet både nasjonalt og internasjonalt.
Overholdelse av internasjonale forpliktelser: Juridisk bistand er en del av å sikre at Norge overholder sine internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.
NOAS mener at det er viktig at dette ikke bare gis i form av digital informasjon eller som en del av standardisert informasjon knyttet til asylprosessen, men at informasjonen faktisk setter personen i stand til å forstå følgene av det som skjer i screeningprosessen. Dette omfatter å forstå hvilke konsekvenser det kan få dersom man ikke etterlever kravene som stilles, spesielt der man risikerer å bli sendt til et EU-land der alle rettsaktene i pakten vil legge rammene for den videre behandlingen.
NOAS’ øvrige anbefalinger
I tillegg til tilgang til rettshjelp er NOAS særlig opptatt av at Norge implementerer pakten lojalt, i tråd med den balansen den bygger på i forhold til innstramminger opp mot rettssikkerhetsgarantier. Mange av rettssikkerhetsgarantiene finnes i asylprosedyreforordningen (som Norge ikke er bundet av). Det blir derfor viktig at norske myndigheter ikke bare plukker ut de prosessuelle innstramningene man finner i pakten uten å innføre tilsvarende rettssikkerhetsforpliktelser.
Videre mener NOAS at pakten ikke må føre til mer internering, at det etableres en solid tilsynsordning som er operativ fra implementeringens start, samt at barns rettigheter og hensynet til barnets beste ivaretas i alle ledd.