Foto: Wesley Tingey/Unsplash
Rettssikkerhet
Domstolsprosjektet 10 år
I 2025 markerte NOAS’ Domstolsprosjekt 10 år med et fagseminar hos Wiersholm, der deltagere fra forvaltning, rettsvesen, akademia og sivilsamfunn understreket prosjektets betydning for rettsikkerheten.
Høyesterett slår fast retten til å bli anerkjent som flyktning og tilgang til rettighetene som flyktning
En av sakene fra NOAS’ Domstolsprosjekt vant i 2025 frem i Lagmannsretten med kravet om at personen skulle bli anerkjent som flyktning uavhengig av oppholdstillatelse i Norge. Staten ved UNE anket, og Høyesteretts ankeutvalg tillot anken fremmet for behandling i Høyesterett den 18. juli 2025. Høyesteretts avgjørelse kom den 27.03.2026. Bakgrunnen for saken var Justisdepartementets instruks GI-15/2022, som la til grunn at hovedvilkårene for å få beskyttelse etter utl. § 28 annet ledd, jf. første ledd bokstav a og b, derfor som utgangspunkt ikke vil være oppfylt når søkeren allerede har en oppholdstillatelse i Norge. Søknaden må derfor avslås på dette grunnlag.
Dette mente NOAS var i strid med flyktningkonvensjonen og loven. Det innebar samtidig at flyktninger måtte kontakte hjemlandets ambassader for å få nødvendige dokumenter slik som pass. Dette fikk særlig store konsekvenser for blant annet eritreere, ettersom den eritreiske ambassaden krever to prosent av brutto inntekt for å få tilgang til konsulære tjenester. Mange sto da i en situasjon der de ikke bare ble tvunget til å ta kontakt med hjemlandets myndigheter, som forfølger både dem og ofte også deres familier, men der de også måtte betale relativt store summer til forfølgerne for å få pass og andre dokumenter.
Høyesterett kom med viktige rettslige avklaringer som tydelig og klart konkluderte med at instruksen og vedtak truffet i tråd med instruksen var ugyldige. Høyesterett understreket på nytt at flyktningkonvensjonen må tolkes i samsvar med prinsippene i Wienkonvensjonen av 1969 om traktattolkning, og viste til redegjørelsen i HR-2023-491-P (Snøkrabbe II ), som gir veiledning også på utlendingsfeltet, jf.også HR-2024-2346-A avsnitt 43. Høyesterett understreker videre at norske myndigheter må sikre at flyktningers rettigheter etter flyktningkonvensjonen ivaretas.
Dommen er viktig for mange flyktninger som nå får sine grunnleggende rettigheter oppfylt, rettigheter de tidligere ble nektet gjennom departementets instruks og forvaltningens etterfølgende praksis.
Prøving av forvaltningens landfaglige vurderinger
Et sentralt og ofte avgjørende moment for vurderingen av både troverdighet og risiko ved retur er landfaglige vurderinger. NOAS har over mange år uttrykt bekymring over utlendingsforvaltningen bruk av landinformasjon og domstolenes tilbakeholdenhet med å overprøve forvaltningens landfaglige vurderinger.Underrettene viser til Rt-2015-1388 avsnitt 247, hvor Høyesterett understreker at det er grunn til å vise tilbakeholdenhet med å overprøve UNEs vurderinger der disse bygger på utlendingsmyndighetenes særlige erfaring og sakkunnskap, og da særlig trekker frem landkunnskapen. Utlendingsforvaltningens vedtak bygger i all hovedsak på Landinfo. Flere dommer illustrerer dette, blant annet LB-2024-83379 av 10.10.2025:
“Selv om retten har full prøvingskompetanse, har Høyesterett gitt uttrykk for at det er grunn til å utvise tilbakeholdenhet ved overprøvingen av UNEs vurderinger der disse bygger på utlendingsmyndighetens særlige erfaring og sakkunnskap, jf. Rt-2015-1388 avsnitt 247. Denne tilbakeholdenheten er blant annet aktuell for de landfaglige vurderingene av situasjonen i Iran for regimekritikere og kristne konvertitter.”
LB-2024-66593 av 09.09.2025 sier:
“Lagmannsretten har full kompetanse ved prøvingen av om vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 er oppfylt. Det er likevel grunn til å vise tilbakeholdenhet ved overprøvingen av UNEs vurderinger der disse bygger på utlendingsmyndighetenes særlige erfaring og faglige kompetanse, jf. Rt-2015-1388 avsnitt 247. Dette gjelder i denne saken særlig UNEs landfaglige vurderinger av situasjonen i Iran for personer som har konvertert til bahá’í-religionen”
Staten fremhever at domstolen skal begrense sin prøvingsintensitet med henvisning til RT-2015-1388 avsnitt 247:
“Det er imidlertid grunn til å vise tilbakeholdenhet ved prøvingen av om internflukt vil være urimelig. I swingballdommen begrunnet Høyesterett en slik tilbakeholdenhet med Patentstyrets spesielle sakkunnskap og brede erfaringsgrunnlag. På samme måte har UNE gjennom behandlingen av et stort antall saker opparbeidet betydelig erfaring og kompetanse, ikke minst når det gjelder landfaglige spørsmål. Dette gir mulighet for å se sakene i sammenheng, slik at likebehandling sikres …”
Uttalelsen må dog ses i lys av avsnitt 226 i samme dom:
“Et annet sikkert utgangspunkt er at domstolene også kan prøve den konkrete subsumsjonen hvor det er spørsmål om forholdet til våre menneskerettslige forpliktelser. Det er på denne bakgrunn på det rene at domstolene har full kompetanse til å prøve om vilkårene i § 28 første ledd bokstav a og b er oppfylt. Av samme grunn beror relevansvurderingen i § 28 femte ledd på et skjønn som kan prøves fullt ut. Domstoleneskompetanse til å prøve om internfluktalternativet er trygt og tilgjengelig, er altså ikke begrenset.”
Staten har også forsøkt å ytterligere begrense domstolens prøvningsintensitet, men nådde ikke frem med sine anførsler i HR-2022-925-A (mai 2022) om at prøvingen av den fremtidsrettete vurderingen av klagers trosutøvelse måtte begrenses til om prognosen på vedtakstidspunktet var forsvarlig. Høyesterett uttalte i avsnitt 68 i dommen:
Og i oppsummeringen på side 71:
“UNEs vurdering av hva asylsøkeren vil foreta seg ved retur er underlagt full domstolsprøving og ikke begrenset til en forsvarlighetsvurdering.”
Likevel har det blitt en fast standardformulering, stadig gjentatt med tyngde fra statens prosessfullmektiger, at retten skal vise tilbakeholdenhet ved overprøving av landfaglige spørsmål, med henvisning til RT-2015-1388 avsnitt 247. Dette er et avsnitt i plenumsdommen som omhandler rimelighetshensyn ved internflukt, og som senere er fjernet.
I tilknytning til den tidligere bestemmelsen om rimelighetsvurdering ved internflukt i utlendingslovens § 28 femte ledd uttalte Høyesterett at prøvingsintensiteten forlandfaglige vurderinger var noe begrenset, blant annet av hensyn til likebehandling. Samtidig har Høyesterett vært tydelig på at det er sikker rett at man skal ha full prøving om vilkåret for flyktningstatus er oppfylt.
Det er heller ikke noen spørsmål om likebehandling om vilkårene for flyktningstatus er oppfylt. Vilkårene om flyktningkonvensjonens inklusjonsvilkår er oppfylt handler ikke om likebehandling, men om grunnleggende individuell rett til beskyttelse.
Sakene fra NOAS’ Domstolsprosjekt, samt landrapportene om Iran og Etiopia, viser at riktige landfaglige vurderinger er avgjørende for å komme frem til riktig resultat.
NOAS er ikke alene om å ha denne bekymringen. Advokatforeningen har også inntatt dette spørsmålet i sin liste over prejudikatsspørsmål i sivile saker til Høyesterett:
“Det er ønskelig å få klarlagt hvilken prøvingsintensitet domstolene skal legge til grunn i slike saker, og hvilke grenser menneskerettslige forpliktelser setter for eventuell tilbakeholdenhet.”
