Opphør av flyktningstatus

Flyktninger kan miste oppholdstillatelsen dersom situasjonen i hjemlandet forbedres. Norges bruk av opphør er ifølge FN i strid med FNs flyktningkonvensjon, skader integreringen, og er symbolpolitikk med få returer.

asylforliket fra november 2015 ble stortingsflertallet enige om at flyktninger kan miste oppholdstillatelsen i Norge, dersom situasjonen i hjemlandet forbedres slik at grunnlaget for beskyttelse har falt bort. 

Fram til da hadde opphørsklausulen i flyktningkonvensjonen knapt blitt brukt, verken i Norge eller andre land. Bruk av opphørsbestemmelsen innebar at Norge ledet an internasjonalt i å svekke flyktningers rettigheter. Flyktninger som har fått trygghet i Norge, kan miste oppholdstillatelsen og sendes tilbake til hjemlandet på grunn av forhold som ikke skyldes deres egne handlinger.

Opphør må skilles fra tilbakekall/kansellering. Tilbakekall/kansellering kan skje når oppholdstillatelse er gitt på feil grunnlag, fordi en asylsøker tidligere har oppgitt uriktig informasjon.

Risikerer opphør i stedet for permanent opphold

Opphørpraksisen rammer ikke personer som allerede har fått permanent oppholdstillatelse. Men reglene for å få permanent opphold har blitt strammet inn.

I 2017 ble det innført krav til selvforsørgelse de siste tolv månedene for å få permanent oppholdstillatelse i Norge. Statsbudsjettavtalen mellom Høyre, KrF, Venstre og FrP fra desember 2020 innebærer en ytterligere innstramning, ved at botidskravet for permanent opphold heves fra tre til fem år.

De som ikke oppfyller de strenge vilkårene for permanent opphold, kan leve i konstant usikkerhet for om de vil bli sendt tilbake til hjemlandet – også etter flere års opphold i Norge. 

Symbolpolitisk tiltak som hemmer integrering

I en rapport lansert av NOAS, Redd Barna og Fellesorganisasjonen (FO) i 2018, fortalte somaliske flyktninger som hadde fått varsel om mulig opphør, at usikkerheten de levde i førte til svekket psykisk helse, manglende konsentrasjon og motivasjon til å fokusere på skole og jobb, svekket tillit til norske myndigheter, og en sterk opplevelse av å bli urettferdig forskjellsbehandlet i et politisk spill. 

Institutt for samfunnsforskning (ISF) utga i juni 2019 en rapport, på oppdrag fra UDI, om tilbakekall av oppholdstillatelser og statsborgerskap. Ifølge forskerne har UDIs lange saksbehandlingstid og usikkerhet som prosessene skaper, ført til bråstopp i integreringen.

Regjeringens instruks til forvaltningen om opphør fra 2016 var mangelfullt utredet, og det ble nødvendig med flere praksisavklaringer mellom UDI og Justis- og beredskapsdepartementet. Konsekvensen var at mange måtte vente i flere år på beskjed om deres flyktningstatus ville opphøre eller ikke.

Mange av dem som i 2016 ble varslet om mulig opphør av flyktningstatus, får likevel fortsatt bli i Norge fordi de oppfylte kravene til permanent opphold før grunnlaget for opphør var tilstede – eller fordi det forelå annet grunnlag for videre opphold. Etter fire års venting, ble sakene til flere hundre somaliske flyktninger henlagt våren 2020.

Fem år etter regjeringens instruks om ny opphørspraksis, har svært få fått endelig vedtak om opphør av flyktningstatus. NOAS kjenner ikke til at noen har returnert til hjemlandet etter opphør av flyktningstatus med utgangspunkt i instruksen. Opphørspraksisen er så langt et symbolpolitisk tiltak, med alvorlige konsekvenser for flyktningene det gjelder og samfunnet for øvrig.

Brudd med flyktningkonvensjonen og menneskerettighetene

Bruk av opphørsbestemmelsen har først og fremst rammet somaliske flyktninger. UDI vurderte å trekke tilbake tillatelsen til en stor gruppe somaliske flyktninger som kom til Norge mellom 2012 og 2014, som risikerte å måtte returnere til Mogadishu – i strid med flyktningkonvensjonen. I et brev til norske myndigheter i 2016, advarte UNHCR om at sikkerhetssituasjonen i Mogadishu var for usikker til at flyktningstatus kunne opphøre. Sikkerhetssituasjonen var fortsatt ustabil og uoversiktlig i Sør- og Sentral-Somalia i 2020.  

Særnorsk: Opphør med retur til internflukt

Regjeringen har i tillegg instruert utlendingsmyndighetene om å vurdere internflukt i opphør-saker. Det vil si at flyktninger kan miste oppholdstillatelsen i Norge selv om situasjonen i den delen av landet hvor de kom fra er for usikker for retur. I stedet mente norske myndigheter flyktningene kunne returneres til en annen og tryggere del av hjemlandet enn der de kom fra.

Ifølge FN skal flyktningkonvensjonen ikke tolkes på en slik måte i opphørsaker. Dersom det er nødvendig å henvise til internflukt, betyr det at sikkerhetssituasjonen i landet ikke er god nok til at flyktningstatusen kan opphøre. 

Internflukt er et sentralt tema i saken til Farida, jenta som mistet flyktningstatus og oppholdstillatelse etter henvisning til internflukt til Kabul. NOAS og FNs høykommissær for flyktninger har vært partshjelp i rettssaken. Høyesterett legger i dommen fra februar 2021 ikke avgjørende vekt på FNs tolkning av Flyktningkonvensjonen hva gjelder internflukt, og åpner for at internflukt kan brukes ved opphør av flyktningstatus. 

Sak til behandling i Stortinget

I februar 2021 behandlet Stortinget et representantforslag om opphør av flyktningstatus. Saken ble fremmet av SV, som blant annet foreslo at rimelighetsvilkåret gjeninnføres og at instruksene om opphør av flyktningstatus trekkes tilbake. Dessverre fikk forslagene ikke flertall.