Brudd på flyktningkonvensjonen

Norge utsetter barn og voksne for brudd på FNs flyktningkonvensjon.

Norge har ratifisert FNs flyktningkonvensjon. Allikevel bryter norske myndigheter konvensjonen.

Tilgang til asylprosedyre

Tilgang til en fungerende asylprosedyre der det gjøres en grundig vurdering av beskyttelsesbehovet, er en forutsetning for at flyktninger skal få innfridd rettighetene de har etter Flyktningkonvensjonen.

Utlendingsmyndighetene kan i noen situasjoner nekte å realitetsbehandle asylsaker. Det betyr at asylsøkerens grunner til å frykte retur til hjemlandet ikke blir vurdert. Isteden vurderer myndighetene om han/hun trygt kan sendes til et annet land enn hjemlandet. NOAS mener norsk regelverk og praksis på dette området innebærer risiko for at flyktninger utsettes for alvorlige menneskerettighetsbrudd i strid med Flyktningkonvensjonen.

Dublin-forordningen er et samarbeid mellom EU-landene, Island, Sveits, Liechtenstein og Norge. Forordningen bestemmer hvilket land som har ansvaret for å behandle en asylsøknad. Landene bundet av forordningen, kan nekte realitetsbehandling av en asylsøknad når ansvaret for behandling av søknaden tilhører et annet Dublin-land. Det er i Dublin-saker spesiell grunn til bekymring for sårbare asylsøkere som ved utsendelse til et annet land, eksempelvis Italia eller Hellas, risikerer å bli nektet adgang til asylprosedyre, et sted å bo, og nødvendig helsebehandling. Bekymringen er særlig stor når saken gjelder barn.

Norske myndigheter kan også nekte å realitetsbehandle asylsaker når asylsøkeren kan henvises til et såkalt «trygt tredjeland». Tredjeland er en stat eller et område hvor man tidligere har hatt opphold, og ikke var forfulgt.

Viktige rettssikkerhetsgarantier ved slik henvisning ble fjernet som del av en rekke innstramninger innført etter økte asylankomster over Storskog i 2015. Det er ikke lenger et krav at asylsøkeren må ha tilgang til en asylprosedyre i det landet han/hun sendes til. Norge har henvist asylsøkere til tredjeland som Kuwait, Saudi Arabia og Emiratene, som verken har asylprosedyre eller andre rettsikkerhetsgarantier som hindrer at flyktninger blir videresendt til forfølgelse i hjemlandet.

“Norge har ratifisert FNs flyktningkonvensjon. Allikevel bryter norske myndigheter konvensjonen .”

Fratar flyktninger rett til status som flyktning

I september 2022 sendte regjeringen en instruks til Utlendingsdirektoratet om at dersom en asylsøker allerede har permanent oppholdstillatelse i Norge, eller en midlertidig oppholdstillatelse som senere kan gi permanent opphold, vil det som utgangspunkt ikke foreligge noen umiddelbar fare for forfølgelse siden personen ikke må reise hjem. Regjeringen mener personen dermed ikke vil kvalifisere til oppholdstillatelse med flyktningstatus i Norge i tråd med Flyktningkonvensjonen.

Dette mener NOAS er en feilaktig, innskrenkende tolkning av konvensjonen. Tolkningen strider mot ordlyden i konvensjonens artikkel 1 A, som er tatt inn i utlendingsloven § 28. Der står det blant annet at en utlending som er i Norge eller på norsk grense, etter søknad skal anerkjennes som flyktning dersom utlendingen:

«har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse.»

Personer som er flyktninger etter denne definisjonen, har rett til beskyttelse i Norge og de rettighetene som følger av det. Konvensjonen inneholder en rekke forpliktelser for å sikre flyktningers spesielle behov, for eksempel forpliktelse til å utstede reisebevis for flyktninger. Flyktninger som er forfulgt av hjemlandets myndigheter, kan ikke oppsøke disse myndighetene for å få ID-dokument.

Norske myndigheter kan ikke se bort fra retten til å få opphold med flyktningstatus i Norge ved å vise til at flyktningen har en annen form for oppholdstillatelse her. Instruksen fremstår som et forsøk på å omgå forpliktelsene i Flyktningkonvensjonen.

NOAS har sendt et brev til Justis- og beredskapsdepartementet, der vi viser hvorfor vi er uenige med departementets tolkning av konvensjonen og ber om at instruksen revurderes.

Rimelighetsvilkåret

Internflukt innebærer at en asylsøker som risikerer forfølgelse på hjemstedet, likevel kan få avslag og henvises til en annen og tryggere del av hjemlandet. Internflukt er en regel som er innfortolket i flyktningkonvensjonen, som et unntak fra de ordinære reglene om beskyttelse. Ifølge folkeretten skal internfluktalternativet bare brukes hvis det finnes et trygt område i hjemlandet som er tilgjengelig for asylsøkeren, og det er rimelig å henvise personen dit.

I juni 2016 vedtok Stortinget at rimelighetskravet skulle fjernes fra utlendingsloven. Det til tross for at både FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), samtlige flyktningrettseksperter, Advokatforeningen og Utlendingsnemnda i høringsrunden mente at rimelighetsvilkåret ikke kunne fjernes. Flere av dem sa klart at det er en folkerettslig forpliktelse å vurdere rimelighet dersom internfluktalternativet skal benyttes.

Endringen innebærer at det ikke lenger gjøres en vurdering av om det er rimelig å avslå en asylsøknad og henvise asylsøkeren til en annen del av hjemlandet. Så lenge det finnes et område i landet som anses som trygt og som er tilgjengelig for asylsøkeren, kan personen henvises dit og gis avslag på asylsøknaden, uansett hvor vanskelige livsvilkårene vil være der. Det rammer de mest sårbare asylsøkerne, som barn, enslige kvinner, personer med alvorlige sykdommer eller funksjonshemminger.

Opphør av flyktningstatus

Flyktninger kan miste oppholdstillatelsen dersom situasjonen i hjemlandet forbedres. Det betyr at flyktninger som har fått trygghet i Norge, kan sendes tilbake til hjemlandet på grunn av forhold som ikke skyldes flyktningenes egne handlinger.

Bruk av opphørsbestemmelsen har først og fremst rammet somaliske flyktninger. Utlendingsdirektoratet (UDI) vurderte å trekke tilbake tillatelsen til en stor gruppe somaliske flyktninger som kom til Norge mellom 2012 og 2014, som risikerte å måtte returnere til Mogadishu – i strid med flyktningkonvensjonen. I et brev til norske myndigheter, advarte FN om at sikkerhetssituasjonen i Mogadishu var for usikker til at flyktningstatus kunne opphøre.

Les mer om opphør av flyktningstatus her.

“Flyktninger som har fått trygghet i Norge, kan sendes tilbake til hjemlandet på grunn av forhold som ikke skyldes flyktningenes egne handlinger.”