Består du asyl-testen, Støre?

Regjeringen annonserer ytterligere innstramninger på asyl- og innvandringsfeltet, og åpner for å kunne svekke grunnleggende rettigheter sammen med flere europeiske land. NOAS og FN-sambandet har skrevet et felles innlegg i Dagsavisen om betydningen av å ikke falle for fristelsen til begynne nedbyggingen av grunnleggende rettigheter.

Nå diskuteres norsk innvandringspolitikk, og konvensjonene den bygger på, bredt i norsk offentlighet. Utfallet av en slik debatt må ikke bli en svekkelse av en folkerett som tjener Norge godt. I en tid der folkerett og menneskerettigheter brytes av statsledere verden over, har Støre-regjeringen vært forbilledlig i å holde folkeretten, og betydningen av en multilateral verdensorden, høyt i sitt internasjonale diplomati. Dette fordi det er viktig og riktig å sikre et minimum av rettigheter og fredelig konfliktløsning, men også fordi det tjener Norge godt som en liten stat på et stadig mer polarisert storpolitisk hav.

For at internasjonale konvensjoner skal virke etter hensikten, må deres formål og ånd virke både ute i verden og i det enkelte land som har sluttet seg til. Utenriksminister Barth Eide har gjentatte ganger slått fast at vi ikke skal ha doble standarder når det gjelder folkeretten. Likevel opplever vi et historisk unikt, innenrikspolitisk press her hjemme mot FNs Flyktningkonvensjon og dennes ånd; Regjeringen har i statsbudsjettet redusert antallet kvoteflyktninger til et minimum, og svekker dermed den eneste globale mekanismen for byrdedeling i regi av FN.

Videre har man et tilspisset og til dels innvandringskritisk og unyansert ordskifte, hvor noen partier og grupperinger mener at Norge blant annet kan selge ut sitt ansvar til tredjeland, løsninger som dramatisk vil svekke asylinstituttet og den beskyttelsen dette skal gi.

Det er helt legitimt å diskutere styrker og svakheter ved innvandringspolitikken, men å skulle fravike grunnleggende rettigheter, innebærer en enorm risiko for alvorlige menneskerettsbrudd på kort sikt, og en svekkelse av vår egen og internasjonal rettsorden. Et arbeid for å svekke en rettighet i dag, leder fort til at man kan ønske også andre «brysomme» rettigheter svekket eller fjernet ved neste korsvei. En slik utvikling taper vi alle på.

I år fyller FN 80 år. Det minner oss om de betingelsene som drev verdens nasjoner til å formulere Flyktningkonvensjonen og andre menneskerettigheter i årene etter 2. verdenskrig. Verden er i endring, og vi må kunne tolke og tilpasse konvensjoner inn i vår tid, men la oss gjøre det på en måte som også ivaretar vårt behov for en livsforsikring dersom vi skulle trenge det igjen. FNs høykommissær for flyktninger, Filippo Grandi sa det godt under sitt nylige besøk til Norge, der han møtte norske sivilsamfunnsorganisasjoner; «La oss diskutere hvordan vi skal anvende konvensjonen i vår tid, men aldri gi slipp på den grunnleggende retten». Det vil også være den praktiske gjennomføringen av en prinsipiell og konsistent utenrikspolitikk, ute – og hjemme.