I skyggen
av samfunnet
«Vi ønsker bare å leve som normale mennesker, og få et verdig liv. Nå bare eksisterer vi.
Behzad og Sherzad Salimi
Brødrene Behzad og Sherzad Salimi er kurdere fra Iran som er født i flyktningleir i Irak. I 14 år har de bodd på mottak i Norge. De har ikke noe land å returnere til, men får heller ikke opphold i Norge.
De er statsløse.
På slutten av 70-tallet flykter foreldrene til Behzad og Sherzad for livet fra det iranske regimet som forfølger og utfører drap på kurdere.
Faren har en sentral rolle i det kurdiske partiet KDPI, som blir ansett som fiender av den iranske staten og stemplet som «Djevelens parti».
Brødrene vokser opp i flyktningleiren Al-Tash i Irak. Livet er tøft fra dag én. Sammen med foreldrene, tre søstre og tre andre brødre, bor de midt i ørkenen i et hus av gjørme som besteforeldrene bygde etter at Khomeini-regimet satte fyr på hjemmet deres under Iran-Irak krigen.
De sover på gulvet. Må gå flere km for å skaffe vann. De har ikke strøm. Og det er lite med mat. Alt de får i seg er ris, mel, sukker, bønner og olje – som de i ny og ne får fra FN.
Vinterne er kalde. For å holde varmen sitter hele familien rundt en liten parafinlampe. Men det er bare når de er heldige og har olje til å fyre den opp.
«I det minste la oss få lov til å jobbe og bidra i samfunnet, siden vi uansett ikke kan forlate Norge.
Behzad og Sherzad Salimi
Drømmen om en verdig fremtid
Etter hvert som brødrene blir eldre, forstår de at det finnes en verden utenfor leiren. Besteforeldre, tanter og onkler har fått beskyttelse i Norge som kvoteflyktninger. Norge blir derfor en naturlig destinasjon.
I 2009 søker de asyl i Norge. Behzad er 20 år og Sherzad 22.
I et og et halvt år venter de på svar på asylsøknaden.
De får avslag.
Norske myndigheter krever at de skal dokumentere sitt statsborgerskap overfor opprinnelseslandets myndigheter. Men brødrene har aldri vært i Iran. De har aldri blitt registrert i foreldrenes hjemland.
I årene som kommer prøver de alt i sin makt for å fremskaffe dokumentasjonen som Norge ber dem om. Men det går ikke. Iranske myndigheter nekter å anerkjenne dem statsborgere uten fødsels- eller registreringsbevis.
Brødrene prøver å omgjøre avslaget gjennom flere klager til UNE. De går også rettens vei – hvor de vinner over staten i tingretten, taper i lagmannsretten og får saken avslått av Høyesterett.
«NOAS har forsøkt flere saker for domstolen, men foreløpig er ingen sluppet inn til behandling av Høyesterett for en klargjøring av Norges forpliktelser. Konsekvensen er at statsløse ikke får sin rettmessige beskyttelse etter statsløskonvensjonen som Norge ratifiserte for nesten 70 år siden.
Seniorrådgiver Jon Ole Martinsen, NOAS
14 år på mottak i Norge
I dag er Behzad og Sherzad 34 og 36 år gamle. I 14 år har livet vært på vent i Norge.
Brødrene har ikke noe land å returnere til, men får heller ikke opphold i Norge. Nesten hele sine voksne liv har de bodd på ulike mottak rundt om i Norge.
Uten lovlig opphold, får verken lov til å jobbe, studere, gifte seg eller motta ordinær helsehjelp.
De har heller ikke rett på norskopplæring, men brødrene har lært seg norsk på egen hånd.
«Opp gjennom årene har jeg tolket for mange på mottak. Jeg tenker noen ganger at de betaler så mye for tolk, mens jeg gjør det gratis.
Behzad Salimi
«Jeg er skadet i begge knærne, men jeg får ikke behandlingen jeg trenger. Hele livet har jeg elsket å spille fotball og trene. Det kan jeg ikke lenger.
Behzad Salimi
Krever det umulige
NOAS møter mange i samme situasjon som Behzad og Sherzad.
De befinner seg i en umulig situasjon.
Myndighetene i deres opprinnelsesland nekter å anerkjenne dem som borgere, men norske myndigheter bestrider dette faktum.
De blir derfor værende som statsløse – i skyggen av samfunnet – år etter år.
Selv om det ikke finnes noen reelle muligheter, overlates de til å prøve alle mulige måter for å bli registrert som statsborgere i sine foreldres hjemland.
Norske myndigheter mener at de selv ikke gjør nok for å bli anerkjent som statsborgere overfor iranske myndigheter, og anser dem derfor ikke som statsløse.
Men NOAS erfarer i vårt rettshjelpsarbeid at det ofte er umulig å bevise denne tilknyttingen, uansett hvilke prosedyrer de går igjennom. Ikke minst for iranere.
Norge stiller krav som disse personene ikke kan innfri. De ER statsløse.
« De får det til å skulle virke enkelt å bevise sin identitet, men vi har gjort alt vi kan og alt de har bedt oss om. Det går ikke.
Sherzad Salimi
«Mange tenker vi bare kan dra tilbake dit vi kommer fra, og at vi ikke vil det. Men vi kan ikke det…
Behzad Salimi
Fakta om statsløse i Norge
- I Norge bor det flere enn 2000 statsløse. De langt fleste av disse har fått oppholdstillatelse etter søknad om beskyttelse. Men for statsløse uten oppholdstilatelse er konsekvensene store, og det er disse NOAS bekymrer seg for.
- Uten nasjonalitet, ID eller pass får de ikke tilgang til helt grunnleggende rettigheter som rett til å jobbe, ta høyere utdanning, reise utenlands, gifte seg eller motta ordinær helsehjelp.
- Norge har ratifisert FNs konvensjon om statsløses stilling fra 1954 og FN-konvensjonen om begrensning av statsløshet fra 1961. Men vi etterlever ikke konvensjonene i praksis. Statsløse får dermed ikke sin rettmessige beskyttelse etter våre internasjonale forpliktelser og blir værende i Norge – i et liv i limbo – år etter år.
Les mer her.