FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) utga i 2015 en rapport om statsløse i Norge. Rapporten konkluderer at norsk lovgivning og praksis på flere områder strider med FNs konvensjon om statsløses stilling av 1954, som Norge er tilsluttet.

Hovedanbefalingen i UNHCRs kartlegging var å ta inn en definisjon av statsløse i nasjonalt regelverk, slik at forvaltningen kan vurdere om en person er statsløs eller ikke. Uten en definisjon av statsløshet og oppholdsstatus for statsløse, vil det finnes statsløse som er rettsløse. De avskjæres i stor grad fra tilgang til de grunnleggende rettigheter som statsløskonvensjonen fra 1954 foreskriver; som rett til utdanning, legehjelp, arbeid og bevegelsesfrihet. Statsløshetskonvensjonen gir ikke uttrykkelig rett til oppholdstillatelse, men lovlig opphold er en logisk og nødvendig forutsetning etter norsk lovverk for at statsløse skal få sine rettigheter etter konvensjonen i Norge.

I mai 2019 ble Norge eksaminert av FNs menneskerettighetsråd om Norges etterlevelse av menneskerettslige forpliktelser. I likhet med FNs barnekomité og FNs menneskerettighetskomité, anbefalte FNs menneskerettighetsråd Norge om å ta inn en definisjon av statsløse i norsk regelverk. Den norske regjeringen ville bare forplikte seg til å vurdere å innta en definisjon om statsløshet i norsk lov. Så langt har dette ikke blitt fulgt opp.

I november 2020 utga NOAS en rapport som følger opp FNs kartlegging, og viser at nødvendige endringer ikke er gjennomført. Fortsatt får statsløse ikke oppfylt sine rettigheter etter FN-konvensjonen om statsløses stilling, selv om det har gått over 60 år siden Norge ratifiserte konvensjonen.

NOAS har gjennom domstolsprosjektet prøvd flere saker om statsløshet for norsk rett. Rapporten fra november 2020 viser at norsk rettspraksis står i sterk kontrast til FNs anbefalinger. Statsløse overlates til å prøve alle mulige måter for å bli registrert som statsborgere av sitt antatte opprinnelsesland, selv om utsiktene for å få statsborgerskap for mange ikke er reelle.

I asylsaker ser NOAS dessverre at utlendingsforvaltningen ofte avviser argumenter om statsløshet, uten en konkret individuell vurderingen av om vedkommende er statsløs i samsvar med konvensjonen. Vi ser eksempler på at forvaltningen legger til grunn at statsløse har rettslig krav på statsborgerskap i et annet land, uten en individuell vurdering av hvordan det aktuelle landets regelverk anvendes i praksis.

Norsk praksis er her ikke i samsvar med UNHCRs håndbok om beskyttelse av statsløse etter statsløshetskonvensjonen.

Både UNHCR og NOAS har flere ganger minnet norske myndigheter på Norges folkerettslige forpliktelse til å begrense statsløshet. I oktober 2016 instruerte endelig Justis- og beredskapsdepartementet UDI om tolkningen av statsborgerloven, for å sikre at barn født til statsløshet i Norge kan få norsk statsborgerskap i tråd med folkeretten. 

Ifølge instruksen har barn født til statsløshet rett til norsk statsborgerskap etter tre års sammenhengende oppholdstid i Norge, selv om verken barnet eller foreldrene har hatt oppholdstillatelse. Det stilles ikke krav om botid, dersom en av foreldrene oppfyller vilkårene for permanent oppholdstillatelse eller dersom en av foreldrene har oppholdt seg i Norge de siste tre årene med oppholdsrett som EØS-borger.