Foto: Charlein Gracia/Unsplash
Barn som rammes av utlendingsretten
Barns rett til familieliv – oppmykning av utvisningsregelverket
Den 13. januar 2025 trådte utlendingsforskriftens § 14-1a i kraft. Bakgrunnen for forskriften var Baumannutvalgets rapport fra 2022, om terskelen for utvisning i saker som berører barn. Flertallet i utvalget konkluderte blant annet med følgende:
“Flertallet anser det ikke for umulig at Norge i flere av disse sakene kunne ha blitt dømt i EMD, for ikke å ha lagt tilstrekkelig vekt på barnas beste i forholdsmessighetsvurderingen i tråd med de internasjonale forpliktelsene for Norge og mener på denne bakgrunn at det haster å få på plass i regelverket muligheter for en mer helhetlig vurdering av barnets beste og tilgang til mer lempelige inngrep i disse sakene, som f.eks. tilleggstid.”
Det tok lang tid før forskriften om å sette sakene i bero kom på plass i påvente av forskriftsendringen. NOAS var også tydelige i sitt høringsinnspill på at dette gjelder barn, norske barn, flyktningbarn, barn som ikke har noen annen stat enn den norske til å ivareta deres grunnleggende rettigheter.
Barna som rammes av atskillelse fra en av sine primæromsorgspersoner risikerer å bli påført traumer som kan være ødeleggende for både fysisk og psykisk helse. Det skaper utenforskap og manglende tro på samfunnet. Barnepsykologer er klare i sin tale om hva det innebærer for barna. De møter barn som blir syke av angst, utvikler spiseforstyrrelser og depresjon som følge av adskillelsen, og som etter hvert kjenner på et sterkt sinne mot staten fordi den fratok dem det aller viktigste de hadde i barneårene – et sinne og en sorg som mange prøver å selvregulere med rus, alkohol eller andre destruktive mestringsstrategier senere i livet.
Den nye bestemmelsen slår fast at det som hovedregel ikke skal utvises ved brudd på utlendingsloven dersom det ikke er mulig å videreføre familielivet i utlendingens hjemland.
Oppmykning i regelverk – men sprikende praksis
I ikrafttredelsesrundskrivet blir det presisert at Stortingets anmodningsvedtak må forstås slik at det skal skje en oppmyking gjennom et mildere reaksjonsvalg også i saker der det er alvorlige brudd på utlendingsloven, og ikke bare i saker der utreisefristen er oversittet.
I bestemmelsen ble det også vist til at det kan legges vekt på sannsynligheten for at utlendingen uansett ikke vil bli gitt opphold etter lovens og forskriftens rettighets- eller skjønnsbestemmelser. Her ser vi at forvaltningen har svært sprikende praksis. I enkelte saker brukes manglende dokumentert identitet som avslagsgrunn, mens det i andre gis tillatelse selv om identiteten ikke er dokumentert.
I praksis ser vi likevel en utvikling som mer taler for en innstramming, særlig knyttet til vilkårene om tillatelse kan gis, enn en oppmykning i tråd med lovgivers klare intensjon. Dette selv om forskriften og lovgivers uttalelser klart uttrykker at selv når identitet ikke er dokumentert eller sannsynliggjort kan det gis tillatelse av hensyn til barns beste.
Ikke mulig å videreføre familielivet i hjemlandet
Ikrafttredelsesrundskrivet G-2025-2 sier følgende:
“Departementet har etter en ny vurdering falt ned på at det gir klarere veiledning å benytte formuleringen, «ikke er mulig å videreføre familielivet», som tydeligere gjenspeiler de typetilfellene som ble fremhevet i den aktuelle arbeidsgrupperapporten.”
Typetilfellene er listet opp i det felles forslaget fra det samlede utvalget i Baumannrapporten pkt 9.2.1. side 172, her er det da særskilt pkt ii:
“ii Andre eksempler på at det ikke vil være en reell mulighet å henvise familien til det aktuelle landet, vil være der den gjenværende forelderen selv har blitt innvilget beskyttelse mot retur til det aktuelle landet, og derfor ikke henvises til å bosette seg der.”
Likevel ser vi i flere saker der gjenværende foreldre som i utgangspunktet er blitt innvilget beskyttelse likevel faller utenfor bestemmelsen. Dette gjelder særlig flyktninger som er blitt norske borgere. I disse sakene ses det bort fra vilkårene for opphør av beskyttelse mot hjemlandet for personer som har oppnådd norsk statsborgerskap, i motsetning til personer som ikke har det og fortsatt er flyktninger.
I Utlendingslovens § 37 er tilbakekalls- og opphørsgrunnene opplistet, og det fremgår at man opphører å være flyktning når man: C: har ervervet nytt statsborgerskap og nyter beskyttelse av det landet utlendingen er blitt borger av.
Forutsetningen er altså at man nyter beskyttelse fra det landet man er blitt borger av.
Foto: DJ Paine/Unsplash
I sakene vi har sett eksempler på henvises gjenværende foreldre til å utøve familieliv i det landet vedkommende var beskyttet mot. Dette i strid med det klare utgangspunktet at gjenværende foreldre som er gitt beskyttelse skal omfattes av utlendingsforskriftens § 14 -1a. At flyktninger som blir norske borgere skal stille svakere rettslig enn de som ikke har oppnådd norsk statsborgerskap kan ikke være lovgivers intensjon, og man må da se hen til om vilkårene for opphør hadde vært til stede om gjenværende ikke hadde vært norsk borger, slik at det ikke blir utilsiktet diskriminering.
Praksis er etter vårt syn i strid med lovgivers intensjon og innebærer familiesplittelse i disse sakene.
Vi står da på samme sted som i 2020, da NOAS og Redd barnas rapport om barnas beste i utvisningssaker ble publisert. Fortsatt møter vi i NOAS fortvilte barn og foreldre som opplever seg selv som rettsløse.
Et av barna som er rammet skrev til oss for å videresende til UNE:
“… hvis pappa var her ville det vært enklere. Han var gleden i alt. På grunn av han er jeg den jeg er … Pappaen min er en uskyldig mann. Han gjorde ingenting galt, men likevel hører dere ikke etter …”
Dette omhandler ofte foreldre som aldri har brutt straffeloven. Og det er barna som må betale den høyeste prisen. NOAS er svært skuffet over forvaltningens innskrenkende tolkning av forskriften og ser behov for at politikerne nok en gang tydeliggjør bestemmelsen for å forhindre at barna mister en av sine primæromsorgspersoner.
Barn betaler prisen
Barn som rammes av utlendingsretten taper nok en gang for såkalte innvandringsregulerende hensyn. Høyesteretts tidligere uttalelser i 2015 om barnets beste skal ha stor vekt – det er ikke bare ett av flere momenter i en helhetsvurdering. Barnets interesser skal danne utgangspunktet, løftes spesielt frem og stå i forgrunnen. Betydningen av det norske statsborgerskapet skal i vektlegges som et grunnleggende rettslig, sosialt og psykologisk bånd, som kan være av avgjørende betydning for et menneskes identitet og utvikling gjennom hele livet, fra fødsel til død.
Det er tide å snu nå. Barns beste må løftes tilbake til sin rettmessige plass, slik Høyesterett tydeliggjorde i sin dom RT-2015-93. Vi kan ikke lenger sitte stille og tie over den urett og skade som påføres barna.
NOAS trenger også ditt engasjement og støtte for å fortsette arbeidet mot uretten.