FAMILIESPLITTELSE

Norge legger så mange hindringer i veien for at familier skal få være sammen, at FN mener det bryter med menneskerettighetene.

Familieinnvandring

Retten til familieliv er en menneskerettslig minimumsstandard, som Norge er forpliktet til å følge. I stedet for å legge til rette for at flyktningfamilier skal få være sammen, har Norge gjort det vanskeligere for familier å utøve familielivet. Norge har de siste årene strammet kraftig inn regelverk og praksis for familiegjenforening, som fører til at flyktninger blir holdt adskilt fra sine nærmeste familiemedlemmer.

Ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) er det «uoverstigelige hindringer og barrierer som en flyktning møter i en søknadsprosess om familiegjenforening i Norge».

Norge har sammenlignet med Sverige og Danmark den dyreste og mest krevende prosessen for flyktninger som ønsker trygg gjenforening med sin familie.

Det kan være dyrere og mer tidkrevende å søke om familiegjenforening enn å betale smuglere og gjennomføre en ulovlig reise. Det fører til at flere legger ut på flukt, at mange kvinner og barn utsettes for alvorlig og unødvendig risiko, og det bidrar til å styrke kriminelle gjenger som organiserer smugling til Europa.

Høyt søknadsgebyr

I Sverige og Danmark slipper flyktninger krav om søknadsgebyr ved familiegjenforening. I Norge må flyktninger betale 7.800 kr. Det er ofte vanskelig – om ikke umulig – å innfri for flyktninger som nettopp har kommet til landet. Kun barn under 18 år unntas gebyret. Mange flyktninger må ty til svart arbeid eller svært dyre lån for å kunne betale gebyret.

Snevert familiebegrep

Kun ektefeller/samboere og deres mindreårige barn har rett på familieinnvandring. Andre familiemedlemmer vil bare unntaksvis få innvilget familiegjenforening. For eksempel vil en syrisk flyktning i Norge kunne få gjenforening med kone og mindreårige barn, mens hans barn som har fylt 18 år får avslag. Familien splittes.

Korte frister og farlige reiser

For at flyktninger skal unntas fra det generelle inntektskravet ved familiegjenforening med utlendinger, krever Norge at flyktningers søknad om familiegjenforening må registreres på nett og betales innen seks måneder etter innvilget flyktningstatus.

Gjenværende familie, som kan befinne seg som internt fordrevne i hjemlandet eller på flukt i et annet land i nærområdet, må innlevere nødvendig ID-dokumentasjon på en bestemt norsk utenriksstasjon/søknadssted innen ett år etter at familiemedlemmet i Norge fikk innvilget flyktningstatus. For mange kvinner og barn betyr dette at de i all hast tvinges ut på dyre og farlige reiser. For mange innebærer de norske kravene grensepasseringer uten godkjente reisedokumenter, noe som kan medføre arrestasjon og fengsling.

I Sverige må flyktningen søke om gjenforening med gjenværende familie innen tre måneder, men det er ingen fastsatt frist for innlevering av dokumenter for familien. Danmark opererer ikke med tidsfrister for flyktninger. Både Sverige og Danmark åpner for at gjenværende familier kan levere inn nødvendige dokumenter for gjenforening med flyktning i Sverige eller Danmark, ved enhver svensk eller dansk utenriksstasjon.

Flyktninger i Danmark tillates i noen sammenhenger å søke gjenforening på vegne av familiemedlemmer, hvis familiemedlemmene befinner seg i et konfliktområde.

Får ikke rettshjelp

Selv om regelverk og praksis i familieinnvandringssaker er komplisert og retthjelpsbehovet stort, har ikke familier som søker familiegjenforening i Norge rett til gratis rettshjelp. Flere familier med rett til familiegjenforening får ikke retten oppfylt på grunn av manglende rettshjelp.

Utvisning med innreiseforbud

Et vedtak om utvisning innebærer et forbud mot senere innreise i landet. Innreiseforbudet kan være varig eller for ett eller flere år. Grunnlaget for utvisning er lovovertredelser, for eksempel brudd på utlendingsloven eller straffeloven. I tilfeller der den som utvises har barn i Norge, kan utvisningen føre til familiesplittelse.

Et relasjonsbrudd ved adskillelse fra en omsorgsperson kan være traumatiserende for barn. FNs barnekomité understreker at små barn er særlig sårbare for de negative konsekvensene av relasjonsbrudd, på grunn av barnas fysiske avhengighet av og følelsesmessige tilknytning til hovedomsorgspersoner. Barneombudets kartlegging av hvordan det oppleves for barn når en av foreldrene utvises, viser at barna er sterkt preget av savnet etter mor eller far.

Ifølge FNs barnekonvensjon og Grunnloven, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. En rapport om barnets beste i utvisningssaker lansert av NOAS og Redd Barna i mars 2020, viser at norske myndigheters vurderinger av barnets beste svikter. Situasjonen forverres ytterligere ved at det ikke gis rettshjelp til barn som berøres av utvisningssaker.

Sviktende utredning av barnets beste

For å vurdere hensynet til barnets beste, må UDI og UNE ha tilstrekkelig informasjon om situasjonen til barnet. Det truer rettssikkerheten i utvisningssaker at det i liten grad innhentes opplysninger om barnets situasjon, tilknytningen til forelderen som skal utvises, og omsorgsevnen til den gjenværende forelderen.

Vedtakene gjennomgått i den ovennevnte rapporten viser svært sviktende utredning av barnets beste, der det åpenbart ikke er innhentet nok opplysninger til å vurdere barnets beste. I flere av sakene er adresse, juridisk status og hvem som har det formelle foreldreansvaret de eneste opplysninger som fremkommer om barnet. Ikke i noen av vedtakene er det opplysninger om hvordan barnet faktisk har det, eller hvordan den konkrete omsorgssituasjonen er i det daglige. Det mangler opplysninger om barnets konkrete omsorgssituasjon, helsesituasjon, tilstedeværelse/fravær av sårbarhet, sosialt nettverk og eventuell barnehageplass eller skolegang.

Barn høres sjeldent muntlig av UDI og UNE

NOAS’ erfaring er at forvaltningen svært sjeldent hører barna muntlig og direkte i saker hvor en av deres foreldre vurderes utvist. UNEs egen gjennomgang av 54 utvisningssaker som berører barn, viser at UNE ikke hørte barna muntlig i noen av sakene.

UDI og UNE forventer at advokaten påtar seg å høre barn, til tross for at forvaltningen er godt kjent med at advokatene ikke får betalt for å representere barna i familiesplittende utvisningssaker. Mulighet for høring gjennom advokat kan heller ikke erstatte et barns mulighet til å forklare seg muntlig og direkte for beslutningsorganet.

Standardiserte begrunnelser i vedtak

NOAS’ erfaring fra rettshjelpsarbeidet er at UDIs vurderinger av barnets beste i utvisningsvedtak i stor grad består av standardisert tekst, uten konkret informasjon om barnets situasjon eller hvordan barnet vil påvirkes av seperasjon fra en av sine foreldre. Vedtakene preges av manglende individuelle vurderinger, som følge av manglende utredning av barnets situasjon.

Innvandringsregulerende hensyn trumfer barnets beste

Innvandringsregulerende hensyn vektlegges ofte mer enn hensynet til barnets beste i utvisningssaker. Erfaringen fra NOAS’ rettshjelpsarbeid er at det skal mye til for at barnets beste skal få forrang foran innvandringsregulerende hensyn. Selv i saker der fagpersoner som pedagoger og psykologspesialister klart uttaler at det vil få store negative konsekvenser for barnet hvis forelderen utvises, er det sjeldent det får avgjørende betydning for utfallet av saken.

Behov for alternativer

I mange av utvisningssakene vi ser i rettshjelpsarbeidet, er det kun oversittet utreisefrist som er grunnlaget for utvisningen. I disse sakene er det et særlig behov for vurdering av alternative reaksjonsformer enn utvisning.

Allerede i mars 2018, ba Stortinget regjeringen utrede alternativer til utvisning – eksempelvis når hensynet til barnets beste tilsier det. I mars 2020 sendte regjeringen på høring et forslag om en hjemmel i utlendingsloven til å vurdere om det ved grove brudd på utlendingsloven skal stilles krav om tre års ekstra botid i Norge for å få permanent oppholdstillatelse (utover det ordinære kravet til botid som allerede gjelder). Saken er planlagt sendt Stortinget i februar 2021.

NOAS’ advarer i høringsuttalelsen til forslaget mot en lovendring som i hovedsak kun fører til at det blir ilagt sanksjoner i flere saker, uten at færre barn blir adskilt fra sine foreldre.