NOAS’ kommentar til “Asylparadokset”

I mai kom boka «Asylparadokset», skrevet av tidligere UDI-direktør Frode Forfang. Tittelen henviser til at europeiske stater sier de respekterer asylinstituttet, og på samme tid jobber aktivt for å unngå at mennesker krysser deres grenser – at dette er et paradoks. Videre at det at mennesker langt unna velger hvilket land de søker asyl i, og gjør alt for å ta seg ulovlig over grenser for å komme frem til sitt utvalgte land utgjør et brudd med det som var grunntanken med flyktningkonvensjonen; at man skulle søke beskyttelse i nærmeste trygge naboland.

For oss i NOAS er det viktig at vi har et opplyst og faktabasert ordskifte knyttet til asylsøkere og flyktninger, både av hensynet til dem det gjelder, og for at debatten ikke skal bli en uverdig oppvisning i splittende retorikk. Samtidig handler dette også om hevdvunne prinsipper og gjerdestolper i den verdensorden Norge har utviklet og nydt godt sammen med andre stater de siste 80 årene.

Vi er glade for at Forfang ikke tar til orde for å skrote dagens Flyktningkonvensjon, ei heller retten til å søke asyl slik denne er nedfelt i Menneskerettighetserklæringen. Han tar til orde for å forsterke målet om at man skal søke beskyttelse i nærmeste trygge naboland. Det høres fornuftig ut, men i dagens verden er dette lettere sagt enn gjort.

Vi er helt enige i at dagens system er urettferdig, og at mennesker som faktisk har legitimt krav på beskyttelse ikke får det ettersom de forhindres fra å søke asyl der de befinner seg. Men vi er ikke enige i at løsningen er å avskrekke og bygge enda høyere murer rundt oss og Europa. Det har Europa forsøkt i over 30 år uten at det har hatt tiltenkt effekt. Vi deler heller ikke Forfangs beskrivelse av kaos ved vår grense. Det fleste som har flyktet fra krig og konflikt oppholder seg i sine naboland og kun et fåtall kommer til Norge. I årene etter 2017, har årlige ankomster til Norge fra land utenfor Europa ligget på rundt 4000.  De aller fleste av disse har også hatt et beskyttelsesbehov og fått flyktningstatus.

Forfang tar til orde for at man først bør få kontroll med grensene, deretter kan man se på oppmykning av visumregimer og deretter en økning av kvoteflyktninger. NOAS mener at man heller burde se på endringer i visumregimet slik at mennesker som i dag bruker asylsystemet for å søke arbeid, heller kan få mulighet til å søke visum og regularisert sitt opphold. Dette vil redusere omfanget at dagens illegale migrasjon. Videre at man styrker kvoteuttakene for å sikre beskyttelse for mennesker med genuint behov som ofte heller ikke får tilstrekkelig beskyttelse i naboland, og samtidig avlaste nasjonale forvaltninger. Dette vil, om satt i system, og samarbeid, f.eks. innen Europa, også skape en bedre situasjon på Europas yttergrenser.

NOAS skulle ønske at diskusjonen knyttet til respekten for asylinstituttet også ble sett i en større sammenheng- tiden vi lever i dag viser med all tydelighet betydningen av å stå opp for grunnleggende rettigheter. Hvis alle land vil ha sine unntak og særordninger, så ryker straks andre, grunnleggende rettigheter også. Det handler i sin ytterste konsekvens også om å bevare rettsstaten, og våre åpne, liberale demokratier.