Her finner du informasjon om de fleste tema på asylfeltet.

Asylsøker: Person som søker om beskyttelse (asyl) i et annet land.

Flyktning: Person som har flyktet og som risikerer forfølgelse, dvs. å miste livet eller bli utsatt for tortur eller andre alvorlige overgrep. Flyktningkonvensjonen forplikter alle land til å gi flyktninger beskyttelse.

Utlendingsdirektoratet (UDI): Forvaltningsorgan som har ansvar for å behandle asylsaker og andre utlendingssaker.

Utlendingsnemnda (UNE): Klageorgan for asylsaker og andre utlendingssaker.

Politiets utlendingsenhet (PU): Særorgan i politiet med ansvar for blant annet å registrere asylsøkere og å uttransportere utlendinger uten lovlig opphold i Norge. Les mer om retur under.

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR): FN-organ som blant annet gir anbefalinger for asylprosedyren og om hvilke grupper som bør gis beskyttelse. FN skal beskytte og hjelpe flyktninger og overvåke at flyktningkonvensjonen oppfylles. Statene har forpliktet seg til å samarbeide med FN om dette.

En asylsøknad registreres først hos politiet. Senere blir asylsøkeren intervjuet av Utlendingsdirektoratet (UDI), som så fatter vedtak i saken. Hvis UDI avslår, får asylsøkeren tildelt en advokat som skriver klage. Utlendingsnemnda (UNE) vurderer klagen og fatter endelig vedtak.

Asylsøkere med endelig avslag har ikke mulighet til å klage flere ganger. De har heller ikke krav på mer rettshjelp. Asylsøkere kan imidlertid skrive omgjøringsbegjæring og be UNE om å se på saken på nytt og vurdere nye opplysninger. Slike omgjøringsbegjæringer står ikke i veien for å sende asylsøkere ut av landet. Det er altså ikke mulig å hindreutsending ved å sende inn ny informasjon i saken.

Les mer (om ankomstfasen): http://www.udi.no/skal-soke/beskyttelse/ 

De siste årene har det kommet omtrent 10 000 asylsøkere årlig til Norge. De aller fleste av dem flykter fra krigssoner og diktaturer, som Eritrea, Somalia, Syria og Afghanistan. Over halvparten av asylsøkerne får beskyttelse i Norge, fordi de risikerer å miste livet eller bli utsatt for alvorlige overgrep om de sendes tilbake. I tillegg får en liten andel oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. De siste årene har omtrent to tredeler av asylsøkerne fått positivt svar på søknaden.

Også mange av dem som får avslag, har gode grunner til å søke asyl i Norge. Flere av dem, blant annet mange palestinere, har ifølge FN krav på beskyttelse. Det er derfor misvisende når politikere og andre betegner alle avslåtte asylsøknader som grunnløse.

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) anslår at over 50 millioner mennesker i verden er på flukt. Ved årsskiftet 2013/14 var 17,9 millioner mennesker på flukt utenfor hjemlandet sitt. Om lag 90 prosent flykter til naboland, som oftest fattige land som ikke har kapasitet til å håndtere flyktningsituasjonen alene. Pakistan har tatt imot 1,6 millioner afghanere og er det landet i verden som tar imot flest flyktninger. Libanon, et land med 4,5 millioner innbyggere, tok imot 739 772 nye flyktninger i 2013. Landet preges nå av stor ustabilitet. Til sammenligning søkte under 12 000 mennesker om beskyttelse i Norge i 2013. I Sverige var antallet 54 000. Norge tar altså bare imot en veldig liten andel av verdens flyktninger.

Les UDIs årsrapporter: http://www.udi.no/statistikk-og-analyse/arsrapporter/
Finn oppdatert statistikk over verdens flyktninger på Flyktninghjelpens sider: http://www.flyktninghjelpen.no/?aid=9178027

Asylsøkere kan gis ulike typer tillatelser i Norge.

Personer som anses å ha et beskyttelsesbehov, dvs. som risikerer å miste livet eller å bli utsatt for alvorlige overgrep i hjemlandet, gis beskyttelse (asyl) i Norge og anerkjennes som flyktninger. Et flertall av asylsøkerne til Norge innvilges beskyttelse (asyl).

En person som ikke risikerer alvorlige overgrep i hjemlandet, og derfor ikke har krav på beskyttelse (asyl), kan gis opphold på humanitært grunnlag. Utlendingsmyndighetene skal vurdere om det skal gis opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn, for eksempel av helsemessige grunner. Humanitære tillatelser kan også gis til personer med sterk tilknytning til Norge, for eksempel barn som har vært her i mange år. Praksisen for å gi opphold på humanitært grunnlag er strammet kraftig inn det siste tiåret, og terskelen for å få opphold på dette grunnlaget er i dag svært høy.

Les mer: Ot.prp. nr. 75 (2006-2007), forarbeidene til utlendingsloven er de ulike tillatelsene detaljert beskrevet, kapittel 5 og 7, http://www.regjeringen.no/nb/dep/asd/dok/regpubl/otprp/20062007/otprp-nr-75-2006-2007-.html?id=474152

 

Alle mennesker har rett til å søke beskyttelse i et annet land. Denne rettigheten er slått fast i artikkel 14 i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter. Norge er forpliktet til å behandle asylsøknadene til de som ankommer Norge eller norsk grense og opplyser at de ønsker å søke beskyttelse. Norge kan altså ikke bestemme hvor mange som skal søke asyl her.

Personer som risikerer å bli drept eller utsatt for alvorlige overgrep om de sendes tilbake, har ifølge flyktningkonvensjonen og andre menneskerettskonvensjoner krav på beskyttelse i Norge. Personer som oppfyller vilkårene i flyktningkonvensjonen, skal gis beskyttelse. Norge har ikke anledning til å gi avslag til en person med beskyttelsesbehov for eksempel fordi forutsetningene for integrering er dårlige eller kapasiteten ved norske asylmottak er begrenset.

Les mer: https://www.udiregelverk.no/no/rettskilder/internasjonale-konvensjoner-og-avtaler/

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) er et FN-organ som skal beskytte og hjelpe flyktninger og overvåke at flyktningkonvensjonen oppfylles. UNHCR gir generelle anbefalinger om hvordan statene bør fortolke flyktningkonvensjonen, og også mer spesifikke anbefalinger for hvilke grupper som skal gis beskyttelse.

Norsk asylpraksis er streng, og mange asylsøkere får avslag i strid med FNs anbefalinger. For eksempel får mange somaliere fra Sør-Somalia og palestinere fra Gaza og Vestbredden avslag, selv om FN anbefaler å gi disse gruppene beskyttelse. Norske myndigheter avslår også asylsøknader fra mange afghanere, selv om de mener at personene risikerer å bli drept eller utsatt for alvorlige overgrep hvis de sendes tilbake til hjemstedet. Afghanere blir henvist til å bosette seg i Kabul, selv om de aldri har vært der og ikke har familie eller nettverk der.

Les mer: http://www.unhcr.se/en/about-us/unhcr-our-mission.html
http://www.regjeringen.no/nb/dep/kmd/dok/nouer/2004/nou-2004-20/7/11/9.html?id=387479

Dublin-regelverket er en avtale om hvilket europeisk land som er ansvarlig for å behandle en asylsøknad. Ifølge Dublin-regelverket er det landet hvor asylsøkeren først ble registrert som har ansvar for å behandle søknaden om beskyttelse. Hvis en asylsøker har søkt asyl eller vært registrert i et annet europeisk land før hun eller han kom til Norge, kan personen sendes tilbake til dette landet for å få søknaden behandlet der. Det kan gjøres unntak fra regelen hvis personen har helseproblemer eller nære familiemedlemmer i Norge. Norge står dessuten fritt til å avgjøre om de vil behandle en Dublin-sak, i stedet for å sende personen ut av landet.

Hensikten med Dublin-regelverket er å forhindre at samme person søker asyl i flere land på rad eller samtidig, og å sikre at asylsøkere ikke blir sendt frem og tilbake mellom Dublin-landene uten å få asylsøknaden sin behandlet.

Etter en dom i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen fra 2011, kan asylsøkere ikke lenger sendes til Hellas i medhold av Dublin-regelverket.

Les mer på UDIregelverk: http://www.udiregelverk.no/no/rettskilder/udi-rundskriv/rs-2014-001/
Les mer på UDIs nettsider: http://www.udi.no/ord-og-begreper/dublin-samarbeidet/

Troverdighetsvurderinger er viktige i behandlingen av asylsaker. UDI og UNE gjør strenge vurderinger av asylsøkeres troverdighet, og det skal svært lite til å bli mistrodd. Opplysninger kontrolleres opp mot ulike kilder for landinformasjon, hvorav den viktigste er landinfo.no.  Det gjøres også konkrete undersøkelser i enkeltsaker, ofte ved hjelp av norske utenriksstasjoner i landene asylsøkerne kommer fra. Hvis norske myndigheter finner grunn til å tvile på opplysningene som er gitt i asylprosessen, gir de normalt avslag på asylsøknaden.

Asylsøkere kan i noen tilfeller ha problemer med å forklare seg like sammenhengende og detaljert som det forventes, på grunn av traumer eller psykiske problemer. Opplysninger som legges fram sent i prosessen vil ofte bli mistrodd. Mange dokumenter fra asylsøkeres hjemland anses ikke som troverdige og blir derfor ikke bli vektlagt.

Utlendingsmyndighetenes troverdighetsvurderinger er ikke i samsvar med FNs anbefalinger for hvordan slike vurderinger skal gjøres. Norske domstoler har i flere tilfeller kommet fram til at personer som tidligere har fått avslag fordi de ikke har blitt trodd, er flyktninger med krav på beskyttelse i Norge.

Les mer: Fakta på bordet – NOAS’ anbefalinger for bedre opplysning av asylsaker i første instans, http://www.noas.no/wp-content/uploads/2013/08/Fakta_på_bordet.pdf

Internflukt er en grunn til å gi avslag på en søknad om beskyttelse. Hvis en person risikerer forfølgelse på sitt hjemsted, men kan være trygg på et annet sted i hjemlandet, kan norske myndigheter bestemme at personen må søke tilflukt i sitt eget land. Dette vil normalt bare kunne skje om det er andre enn landets myndigheter som er forfølgeren. Internfluktalternativet bygger på prinsippet om at det bare er personer som ikke kan få beskyttelse i eget land som har rett til internasjonal beskyttelse.

Praksis for når det kan henvises til internflukt er strammet kraftig inn, og internflukt er i dag en viktig avslagsgrunn. For eksempel får mange afghanere avslag på asylsøknaden selv om de risikerer å bli drept eller utsatt for alvorlige overgrep på hjemstedet, fordi norske myndigheter mener at de i stedet kan dra til Kabul. Norges praksis for internfluktvurderinger er ikke i samsvar med FNs anbefalinger.

Les mer: https://www.udiregelverk.no/no/rettskilder/udi-interne-meldinger/im-2010-054/

En konvertitt er en person som har skiftet religion. I enkelte land utløser konvertering risiko for å bli drept eller utsatt for alvorlige reaksjoner fra myndigheter eller privatpersoner. Personer som søker beskyttelse i Norge fordi de har konvertert kommer i stor grad fra Iran og Afghanistan. I de fleste tilfellene dreier det seg om konvertering fra islam til kristendommen.

Konvertering kan være et grunnlag for å få beskyttelse i Norge. Mange konvertitter får imidlertid avslag, enten fordi de ikke blir trodd, eller fordi norske myndigheter mener at det ikke er tilstrekkelig risiko for alvorlige reaksjoner ved retur. Norske myndigheter gir konvertitter avslag som innebærer at de må skjule sin tro eller sitt livssyn i hjemlandet. Til sammenligning kan homofile asylsøkere ikke pålegges å skjule sin legning ved retur. Norsk asylpraksis i konvertittsaker har blitt sterkt kritisert av blant annet Den norske kirke.

Les bispemøtets uttalelse om konvertitters situasjon: https://www.kirken.no/?event=dolink&FamID=390010

.

Utlendinger som har søkt om beskyttelse i Norge har en lovfestet rett til et sted å bo. Asylmottak skal være et nøkternt og forsvarlig tilbud til innkvartering. Det er vanlig at to eller flere deler rom, og at bad og kjøkken deles med enda flere personer. Kun et fåtall får tillatelse til å arbeide mens de venter på svar på asylsøknaden. Mange opplever tilværelsen i mottak som innholdsløs og passiviserende.

Asylsøkere får utbetalt 3260 kroner hver måned som skal dekke alt av utgifter til mat, klær, telefon, transport m.m. Et ektepar får inntil 5440 kroner. Det gis et tillegg på 1410-2400 per barn. Personer med endelig avslag får 1980 kroner i måneden, det vil si 64 kroner dagen. Til sammenligning er veiledende satser for sosialstønad utenom bolig 5600 kroner i måneden.

Asylsøkere har i prinsippet rett til helsetjenester på linje med andre innbyggere. I praksis vil mange som har helseproblemer ikke få behandling så lenge de har uavklart oppholdsstatus og det er usikkert om behandlingen kan fullføres i Norge. Asylsøkere med endelig avslag har bare rett til helsehjelp som ikke kan vente, noe som blant annet innebærer at mennesker med kroniske plager ikke får behandling før situasjonen er akutt.

Les mer: http://www.udi.no/asylmottak/
NOU 2011: 10. «I velferdsstatens venterom. Mottakstilbudet for asylsøkere» http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/nouer/2011/nou-2011-10.html?id=645250

Svært få asylsøkere får tillatelse til å jobbe mens de venter på at asylsøknaden behandles. For å få lov til å jobbe, må en blant annet kunne dokumentere identiteten sin med pass. Kun en liten andel av asylsøkerne har et pass når de kommer, og andre id-dokumenter godtas sjelden. Godt over 90 prosent av de som får oppholdstillatelse klarer imidlertid å sannsynliggjøre identiteten i løpet av søknadsprosessen, ved å legge fram identitetsdokumenter eller annen troverdig informasjon. Selv om dokumentasjonen som framskaffes er god nok for å få opphold, er den etter dagens regelverk ikke god nok til å få tillatelse til å jobbe mens asylsøknaden behandles.

I 2013 ble fikk under 500 asylsøkere midlertidig arbeidstillatelse. Norge er det landet i Norden som har de klart strengeste reglene for midlertidig arbeidstillatelse til asylsøkere. NOAS mener at dagens lovgivning som begrenser asylsøkeres rett til arbeid hindrer god integrering. Asylsøkere bør få muligheten til å arbeide og klare seg selv mens de venter på avklaring på sin søknad om beskyttelse.

Lengeværende barn er barn som bor på asylmottak med sine familier og som har vært i Norge i mer enn tre år, men som ikke har oppholdstillatelse. De fleste av barna kommer fra Afghanistan, Etiopia, Irak og Iran. Mange av barna har traumatiske opplevelser fra hjemlandet eller fra flukten. De har levd årevis i Norge i usikkerhet, uten en stabil og normal hverdag som barn trenger.

Barn som har bodd mange år i Norge, kan gis oppholdstillatelse på grunn av sin tilknytning til landet. Norske utlendingsmyndigheter vurderer om barnets tilknytning skal veie tyngre enn andre faktorer. Barnekonvensjonen forplikter Norge til å legge stor vekt på hensynet til barnets beste.

Problemstillingene knyttet til familier som bor lenge i Norge uten tillatelser er komplekse og utfordrende. Sakene har ulik karakter, og omstendighetene varierer fra sak til sak. Noen foreldre er svært redde for å returnere til hjemlandet. En del av dem har fått avslag som er i strid med anbefalingene fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). For disse familiene framstår det å returnere som et umulig valg. Også foreldre som ikke har et beskyttelsesbehov i hjemlandet, vil mene at tilværelsen på asylmottak tross alt er et bedre alternativ enn å returnere til hjemlandet, både for dem selv og barna.

NOAS mener at det sentrale i alle disse sakene er at barnet har selvstendige rettigheter, og ikke må bli ofre i en voksenkonflikt. Hvis barnet har bodd i Norge i mange år, og har en sterk tilknytning, mener NOAS at barnet må gis oppholdstillatelse av humanitære grunner. Hensynet til barnets beste må være det sentrale hensynet, i tråd med barnekonvensjonens krav.

Hvis barna har rett på oppholdstillatelse, må også foreldrene gis tillatelser. Internasjonale konvensjoner forbyr Norge å splitte familier ved bare å gi barn opphold, og å nekte foreldrene tillatelse til å bo i Norge.

Les mer: Stortingsmeldingen Barn på flukt

Papirløse er mennesker som bor i Norge uten lovlig opphold. Begrepet viser altså ikke til personer uten ID-papirer, slik mange tror. Papirløse er en sammensatt gruppe. Mange papirløse er asylsøkere med endelig avslag. Det er ulike grunner til at asylsøkere med avslag velger å bli værende i Norge. Ofte har det sammenheng med at norske myndigheter ikke har praktisk mulighet til å gjennomføre returer, samtidig som asylsøkernes frykt for hva som vil skje ved retur til hjemlandet hindrer dem i å velge frivillig retur. En del av de tidligere asylsøkerne har fått avslag som ikke er i tråd med FNs anbefalinger.

Voksne papirløse har ingen utsikter til å få oppholdstillatelse i Norge. Humanitetshensyn tillegges ingen vekt i disse sakene. Det finnes mennesker som har vært papirløse i Norge med svært begrensa rettigheter i opptil tjue år. Mange utnyttes i svart arbeid og mange sliter med store psykiske og fysiske helseplager. Papirløse har bare rett til helsehjelp som ikke kan vente, noe som blant annet innebærer at mennesker med kroniske plager ikke får behandling før situasjonen er akutt.

Norge er et av få europeiske land som ikke har funnet noen løsninger for denne gruppen mennesker, for eksempel ved å gi oppholdstillatelse etter et visst antall år.

Les mer: www.papirlose.no
REGINE – Regularisations in the European Union: http://research.icmpd.org/1184.html

Utlendingsloven gir vid adgang til å fengsle utlendinger og plassere dem i lukka mottak på Trandum utlendingsinternat. Dette er frihetsberøvelse og vil si at personene ikke kan bevege seg fritt inn og ut av internatet. Trandum er ikke formelt sett et fengsel, og personer plasseres ikke der som straff. I praksis framstår og oppleves internatet imidlertid som et fengsel. Trandum er i dag det eneste lukka mottaket i Norge. Det er egne avdelinger der for kvinner, enslige mindreårige og familier.

Utlendingsloven tillater internering av asylsøkere blant annet når det er tvil om identitet eller når det er fare for at asylsøkeren vil unndra seg vedtaket og ikke reise hjem frivillig innen utreisefristen. Frihetsberøvelse av asylsøkere skal kun gjøres når det er nødvendig og forholdsmessig. Utlendingsloven setter en maksimumslengde på 18 måneders fengsling i de fleste saker. I praksis sitter de fleste som interneres på Trandum der i kort tid før de returneres med tvang.

NOAS’ interneringsrapport: http://www.noas.no/rapport-om-internering-norge-bryter-internasjonale-forpliktelser/
Trandum: https://www.politi.no/politiets_utlendingsenhet/om_politiets_utlendingsenhet/utlendingsinternatet/

Personer som får endelig avslag på asylsøknaden, blir gitt en frist til å reise ut fra Norge. Etter denne datoen vil personen oppholde seg ulovlig i landet. Personer som reiser frivillig kan få med seg pengestøtte og norske myndigheter kan betale hjemreisen. Fra 1. september 2015 får de som søker assistert frivillig retur etter utreisefristen mye mindre penger enn de som søker før fristen.

Hvis en person med endelig avslag ikke reiser frivillig, kan det være grunnlag for internering på Trandum utlendingsinternat. Politiet kan returnere asylsøkere som har endelig avslag med tvang. De kan da pågripe og ledsage asylsøkeren på flyet og til hjemlandet. I slike tilfeller vil asylsøkeren ikke få planlagt hjemreisen, og vil også bli ansvarlig for kostnaden med å sendes hjem. Personen risikerer dessuten å bli utvist fra Norge og få et innreiseforbud til Norge og Schengenområdet.  Les mer om utvisning under.

I en del tilfeller er det praktisk vanskelig for politiet å sende mennesker tilbake til hjemlandet. Det er for eksempel ingen eritreere som sendes tilbake, og FN anbefaler at ingen tvangsreturneres dit. Også for en del andre grupper, som etiopiere, somaliere og en del statsløse palestinere, er utsending fra Norge vanskelig å gjennomføre i praksis. Resultatet er at en del mennesker blir værende lenge i Norge som papirløse med svært begrensa rettigheter, uten at de kan sendes hjem, og uten utsikter til å få oppholdstillatelse i Norge. Les mer om papirløse over.

UDI retur: http://www.udi.no/retur/
PU frivillig retur: https://www.politi.no/tjenester/asylsoker/frivillig_retur/
IOM: http://www.iom.no/index.php/no/
PU-statistikk: https://www.politi.no/politiets_utlendingsenhet/statistikk/

Utlendinger som har brutt utlendingsloven eller straffeloven, kan utvises. En person som utvises får et vedtak om innreiseforbud til Europa (Schengenområdet) for et eller flere år, eller permanent. Utvisningsperioden begynner å gjelde fra det øyeblikket personen forlater territoriet, og er da til hinder for en eventuell ny innreisetillatelse, for eksempel for familiegjenforening. Utvisning er altså en spesifikk sanksjon, og er ikke det samme som avslag eller utsendelse.

Les mer: http://www.udi.no/ord-og-begreper/utvisning/#link1