Avgått direktør slår opp åpen dør – lettvint om grunnleggende rettigheter

I Nettavisens podkast «Stavrum & Eikeland» fra september, fremfører tidligere UDI-direktør Frode Forfang sitt budskap med utgangspunkt i hans bok fra mai 2025; «Asylparadokset».

Tittelen henviser til at europeiske stater sier de respekterer asylinstituttet, og på samme tid jobber aktivt for å unngå at mennesker krysser deres grenser – og at dette er et paradoks. Videre anføres det at mennesker langt unna velger hvilket land de søker asyl i, og gjør alt for å ta seg ulovlig over grenser for å komme frem til sitt utvalgte land, og er dermed et brudd med det som var grunntanken med flyktningkonvensjonen; at man skulle søke beskyttelse i nærmeste trygge naboland.

Bom av Forfang

Her bommer Forfang innledningsvis på hva som var formålet og konteksten til utarbeidelsen av flyktningkonvensjonen. Formålet var å regulere rettsstillingen til de mange som hadde flyktet, og på grunn av frykt for forfølgelse ikke kunne vende hjem til staten de var borgere av. Flyktningkonvensjonen handler om dine og mine rettigheter hvis vi ikke lenger kan få våre rettigheter i staten vi er borgere av på grunn av frykt for forfølgelse. Det handler om en minimumserstatning av tapte rettigheter. Realitetene på bakken er også slik i dag; de aller fleste av verdens cirka. 43 millioner på flukt utenfor eget land befinner seg i et naboland. Mindre enn én prosent av verdens mennesker på flukt reiser årlig til et av Europas 39 land og håper å få sine rettigheter som flyktninger oppfylt her. Til Norge har det siden 2017 kommet noen få tusen i året. Så langt i år har det kommet 2295 asylsøkere fra land utenfor Europa. De rekordhøye ankomstene av ukrainere som har kommet til Norge etter Russlands fullskala invasjon, får i all hovedsak midlertidig, kollektiv beskyttelse. Med krig i vårt nærområde er dette helt naturlig.

Slår opp en vidåpen dør

Forfang tar til orde for å avvise alle asylsøkere på grensen for henvisning til trygge første land, fortrinnsvis nabolandet. Dette fremstilles som helt nye tanker, og norske medier har viet dette stor oppmerksomhet uten å stille de nødvendige kritiske spørsmålene. Med respekt å melde, så er dette å slå opp en vidåpen dør. Dette første trygge asylland-prinsippet er anvendt prinsipp i Europa i mange tiår – og regulert i EU-lov og norsk lov.

For å kunne benytte denne muligheten til å henvise til trygge førsteland, er det likevel noen helt grunnleggende garantier som må være oppfylt. Dette ble slått fast allerede i 1977, og konkretisert i klare vilkår i 1989 av FNs Høykommissær for flyktninger. Disse grunnleggende garantiene innebærer blant annet at man ikke kan henvise personer til andre land hvor de risiker forfølgelse eller å bli returnert til forfølgelse i sitt hjemland (non-refoulementprinsippet), samt at personer ikke henvises til steder hvor deres grunnleggende menneskerettigheter ikke blir respektert.

Boken forteller ikke hele historien

Boken til Forfang har dessverre også en del svakheter ved at den ikke forteller hele historien, og unnlater helt sentrale og fundamentale avgjørelser og forutsetninger for at asylforvaltningen skal være i samsvar med våre forpliktelser etter konvensjonen.

Han trekker for eksempel frem Australias avtale med øystaten Nauru om «outsourcing» av behandlingen av spontane asylsøkere som en avtale som har fungert. Han nevner imidlertid ikke at Australia ble funnet skyldig i brudd på menneskerettighetskonvensjonen av FNs menneskerettighetskomité 9. januar 2025 – én måned før arbeidet med manuset til boken ble avsluttet. Komitéen slo blant annet fast at «outsourcing» av asyloperasjoner og interneringsanlegg i tredjeland ikke fritar stater for ansvarlighet og menneskerettslige forpliktelser. Han unnlater også å nevne at FNs generalforsamling ett år etter de økte asylankomstene, slår fast at det er FNs flyktningkonvensjon som er og forblir hjørnesteinen i arbeidet med flyktninger.

Hopper elegant bukk over viktige ting

Vi registrerer at stemmer som er kritiske til retten til å søke asyl, anser Forfangs bok som en dreiebok for et nytt asylsystem. For NOAS som har jobbet på feltet i 41 år er det vanskelig å se at den er det. Den peker på svakheter ved dagens rigg, men den hopper elegant bukk over noen helt grunnleggende forutsetninger, forutsetninger som må ligge til grunn i fall man skal snakke om en ny asyl-orden.

Det er ikke noe nytt i det Forfang tar til orde for sammenlignet med det som skjer i Europa, bortsett fra at Europa har satt dette arbeidet inn i en større helhet. Der Forfang kommer med fragmenterte løsninger har EU tenkt dette gjennom på en mye mer helhetlig måte. EU har fremforhandlet en historisk egen asyl- og migrasjonspakt. Forfang dømmer denne nord og ned, ett snaut år før den trer i kraft.

Avtaler og konvensjoner må etterleves

De aller fleste mennesker på flukt befinner seg i eget land eller et naboland. Mer humanitær hjelp kan hindre noen flere fra å forflytte seg, men i enhver fluktsituasjon vil det finnes personer som ikke er trygge i nærområdene eller får tilgang på grunnleggende rettigheter, og som derfor velger å reise videre.

Vi, både Norge som stat og oss som borgere, er helt avhengig av at internasjonale konvensjoner og avtaler etterleves av stater, det være seg for eksempel FNs havrettskonvensjon som har sikret vår oljerikdom, eller FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter som sikrer grunnleggende rettigheter til borgere, rettigheter du og jeg nyter godt av – hver eneste dag. Det er i vår interesse å styrke og ivareta de internasjonale konvensjonene vi har – ikke svekke og utvanne de, som dessverre er hva Forfang forfekter i sin bok, og den faktiske effekten av det han fremfører blir tåkelagt i den formen det fremføres.

Gjennom måten Forfang forteller historien på, snakkes det på den ene siden om et paradoks, samtidig som at han anerkjenner den grunnleggende retten til å søke beskyttelse – men det må skje et annet sted. Forfang vet utmerket godt både hvordan dagens konflikter arter seg, at det internasjonale samfunnet mangler evne til å beskytte alle der de befinner seg – og dermed at etterlatt inntrykk er mistenksomhet til dem som søker vår beskyttelse – og at løsningen på det angivelige paradokset er ganske enkel.

Ved denne selektive historiefortellingen egger man krefter som vil undergrave retten og plikten til å beskytte mennesker på flukt, til å skjerpe sin retorikk, samtidig som man tåkelegger et komplekst felt som trenger å utvikles og styrkes. Forfang hevder at han har skrevet boken for å komme de disse kreftene i forkjøpet, men effekten er dessverre den motsatte.

Svekkelse av menneskerettighets-riggen

Det problematiseres heller ikke at dersom man velger en slik tilnærming, så svekker man samtidig hele den menneskerettighets-riggen som vi alle er avhengige av. En aktiv svekkelse av rettighetsvernet på ett område vil uten unntak føre til at andre rettigheter også svekkes. Tiden vi lever i i dag viser med all tydelighet betydningen av å stå opp for grunnleggende rettigheter. Hvis alle land vil ha sine unntak og særordninger, så ryker straks andre grunnleggende rettigheter også. Det handler i sin ytterste konsekvens om å slå ring rundt og bevare rettsstaten, og våre åpne, liberale demokratier. At man underkjenner disse sammenhengene, er et stort paradoks.

Innlegget er skrevet av Mads H. Almaas, generalsekretær i Norsk organisasjon for flyktninger og asylsøkere (NOAS) – og Jon Ole Martinsen, seniorrådgiver/talsperson i NOAS. Det er først publisert i Nettavisen: Frode Forfang, Asylsøkere | NOAS-kritikk mot tidligere UDI-direktør: – Tåkelegger grunnleggende rettigheter