Visste du dette? – om Usbekistan
Visste du at Usbekistan er ett av de to dobbelte landlåste land i verden? Det vil si at landet ikke grenser til hav og har heller ikke naboland som grenser til hav.
Visste du også at Usbekistan i følge Freedom House er et av de 10 mest undertrykte landene i verden? Ytrings- og pressefriheten er nærmest ikke-eksisterende. Uavhengige journalister og menneskerettighetsaktivister blir forfulgte. Usbekistan er et lukket land som har stengt dørene for internasjonale aktører. Samtidig er landet en stadig viktigere strategisk partner for USA og andre engasjerte i Afghanistan.
Informasjon om Usbekistan
Usbekistan er en republikk, enhetsstat.
Hovedstad: Tasjkent
Landet har ca. 27,8 millioner innbyggere
Religion: Islam (sunni), minoritet av russisk ortodokse kristne.
Språk: Usbekisk (offisielt), russisk og tadsjikisk
Styresett
Usbekistan erklærte seg som en selvstendig republikk i 1991 etter at Sovjetunionen kollapset. Den tidligere kommunistlederen Islam Karimov ble landets første og, så langt, eneste president. Usbekistan kjennetegnes som et totalitært styre, hvor borgerne har liten innflytelse. Karimov, med støtte av innenriksdepartementet og sikkerhetsstyrker, utøver myndighet og har eliminert nesten all motstand som går i mot statens politiske agenda (Bruce Pannier, 2012). Regjeringen har stiftet flere politiske partier for å gi inntrykk av å være et flerpartidemokrati, men styres i realiteten eneveldig av Karimov og Folkets demokratiske parti (FN-Sambandet, 2012).
Det lokale styresett: Tjenestemenn ved de regionale, kommunale og andre lokale nivåer er valgt av staten, uten innspill fra usbekiske borgere. Kilder viser til at et regimeskifte virker usannsynlig i nær framtid ettersom president Karimov ikke viser tegn til å ville fratre sin posisjon som president når hans periode utløper i 2014. Så lenge Karimov fortsatt er frisk nok til å lede Usbekistan, er det i følge kilder ingen grunn til å forvente at landet vil styre bort fra å være et autoritært styre.
Folketall og etnisk sammensetning
Usbekistan tilhørte tidligere Sovjetunionen og er ett av de fem sentralasiatiske landene (Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan). 70 % av befolkningen i Usbekistan er usbekere. Russere og tadsjiker utgjør de største minoritetene, med henholdsvis 1,6 millioner og 1 million innbyggere. Anslagsvis 2,3 millioner etniske usbekere bor utenfor Usbekistan, hvorav halvparten bor i Tadsjikistan. Her utgjør de mer enn 20 % av befolkningen.
Omtrent 93 % av befolkningen er muslimer, hvorav majoriteten er Sunni-muslimer. Rundt 4 % er russisk ortodokse, en andel som anses å minske ettersom etniske russere og andre slavere fortsetter å emigrere.
Økonomi
På tross av privatisering av store deler av næringslivet etter 1991, eksisterer planøkonomien innenfor flere sektorer, fra kraftproduksjon og gruvedrift til landbruk og transport.
Bomullsindustrien utgjør en stor del av industrien i landet, men generell vannmangel og dårlig vedlikeholdte vanningssystem gir dårlige framtidsutsikter for denne industrien. Store deler av befolkningen, deriblant skolebarn, blir nødt til å plukke bomull når det er sesong for det og barna får i den perioden ikke gå på skolen. Dette er blitt kritisert fra flere hold.
Usbekistan har blitt en viktig gasseksportør, og leverer gass til sine naboland. En videreutvikling av økonomien er derimot vanskelig på grunn av få fungerende flystriper og dårlig veinett.
Usbekistan opplever en underutvikling og har manglende infrastruktur og grunnleggende helsetjenester.
Usbekistan som strategisk partner til USA og andre aktører involvert i Afghanistan
Usbekistan har blitt en av USAs viktige allierte etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001 på grunn av sin strategiske beliggenhet i sentral-Asia. Dette til tross for at Usbekistan er kjent for å ha omfattende korrupsjonsproblemer og står bak alvorlige brudd på menneskerettighetene. Usbekistan grenser til Afghanistan og brukes av USA som forsyningslinje til Afghanistan.
Menneskerettighetssituasjonen i Usbekistan
Presidentens regime trakasserer og forfølger aktivister, opposisjonelle, journalister og religiøse grupper som ikke er registrerte. Det foregår utstrakt og systematisk bruk av tortur. Usbekistan er et overvåkingssamfunn. Mahallasystemet med naboskapskomiteer og mahallaledere overvåker alle innbyggere i området og rapporterer til myndighetene. Mahallalederen er utpekt av sikkerhetstjenesten og lederen skal blant annet rapportere hvis en innbygger får besøk fra utlandet. (Landinfo 2011).
Mangel på religionsfrihet
Grunnloven og lover sikrer religionsfrihet. Til tross for dette eksisterer det andre lover og regler som begrenser religionsfriheten og som regjeringen håndhever. Grunnloven fastslår prinsippet om et skille mellom kirke og stat, noe som bidrar til at regjeringen kan forby religiøse grupper fra å forme politiske partier og sosiale bevegelser. Loven begrenser religionsfriheten av uregistrerte grupper og forbyr aktiviteter slik som misjonering. Tilhengere av religiøse grupper kan bli bøtelagt og fengslet på bakgrunn av brudd på disse lovene. I løpet av de siste fire årene har regimet fortsatt å trakassere og forfølge medlemmer av trossamfunn som ikke er ansett for å være tradisjonelle. Muslimer, samt minoriteter som kristne, Baha-er, Jehovas vitner, jøder og medlemmer av Hare Krishna, regnes som ‘utradisjonelle’ trossamfunn. Komiteen for religiøse saker, CRA, et regjeringsorgan ansvarlig overfor ministerrådet, må godkjenne all religiøs litteratur. Dette begrenser religiøse rettigheter som anses å være i uoverensstemmelse med den nasjonale sikkerheten (USDOS, 2012).
Mangel på ytringsfrihet
Det finnes nesten ingen uavhengige offentlige medier i Usbekistan. Etter den arabiske vår har den usbekiske regjeringen økt innsatsen for å kontrollere spredningen av informasjon på nettet, og har blokkert dusinvis av nye nettsider. Som en følge av den arabiske våren, har usbekiske myndigheter innført tiltak for å begrense mobilbruken og har bedt internettoperatører om å følge brukernes aktiviteter på sosiale nettverk.
Usbekiske journalister utøver selvsensur i frykt for represalier. Restriktive lover og regler fører til at enhver som reiser kritiske spørsmål i media risikerer forfølgelse og fengsling. De offisielle mediene kontrolleres av staten. Det finnes likevel en liten gruppe uavhengige usbekiske journalister som er aktive i media til tross for risiko for trakassering, forfølgelse og fengsling. Gjennom pseudonymer publiserer de informasjon om korrupsjon, menneskerettigheter og ytringsfriheten i landet (Bruce Pannier, 2012).
Menneskerettighetsaktivister blir også utsatt for forfølgelse. Aktivister som Solijon Abdurakhmanov, Azam Formonov, Nosim Isakov, Gaibullo Jalilov, Alisher Karamatov, Jamshid Karimov, Norboi Kholjigitov, Rasul Khudainasarov, Ganihon Mamatkhanov, Habibulla Okpulatov, Yuldash Rasulov, Dilmurod Saidov, og Akzam Turgunov er alle idømt lange fengselsstraffer. (Den norske Helsingforskomié 2012).
Usbekiske asylsøkere i Norge
Fra begynnelsen av januar og til og med 31. juli 2012 søkte 83 personer om beskyttelse i Norge. I 2011 var det totale antallet 115. Fire personer har så langt fått beskyttelse i første instans, mens en person har fått opphold på humanitært grunnlag. 16 personer fikk opphold i første instans (UDI) i 2011 med ulike oppholdsgrunnlag, hvorav to enslige mindreårige asylsøkere som fikk begrenset tillatelse til fylte 18 år. Innvilgelsesprosenten er dermed svært lav for usbekiske asylsøkere i Norge.
NOAS mottar flere henvendelser fra usbekiske asylsøkere med endelig avslag på asylsøknaden. I de fleste av sakene vi mottar har ikke norske myndigheter lagt asylforklaringen til grunn. Vi har derimot sett grunnlag for å engasjere oss i enkelte av sakene. Vi har også kjennskap til situasjonen for to familier som ble returnert til Usbekistan fra Norge etter endelig avslag på asylsøknaden.
I det ene tilfellet ble mor og to barn tvangsreturnert til Usbekistan. Moren ble arrestert på flyplassen ved ankomst og forhørt i flere timer. Hun ble fratatt sin PC, og ble blant annet forhørt om sin mann og andre usbekiske asylsøkere i Norge og hvorfor hun gikk med hijab. Etter ti dager fikk hun midlertidig løslatelse, men måtte signere på at hun ikke skulle forlate Usbekistan. Hun rømte igjen med barna sine og har nå søkt om asyl i Polen. Kvinnens ektemann var ikke hjemme da familien ble hentet i Norge, og han befinner seg fortsatt i Norge. Etter denne hendelsen skal han nå få sin asylsak behandlet i nemndmøte hos UNE. NOAS bistår i saken. Fremtiden for familien er fortsatt uviss og de lever nå i hvert sitt land. NOAS har bedt Utlendingsdirektoratet om å gjenforene familien i Norge.
En annen familie, mor, far og tre barn, ble tvangsreturnert i mars i år. De ble forsikret av politiet i Norge om at returen var helt trygg. Familien ba politiet om å følge dem gjennom flyplassen, noe de lovet. Da de kom frem, reiste politiet umiddelbart for å rekke returflyet. Familien ble stoppet på flyplassen. De ble forhørt, og faren fengslet. Han ble forhørt om sitt forhold til religion, ble spurt om andre asylsøkere i Norge og vist bilder for identifisering. Mens barna var alene med politiet en kort stund, ble det yngste av barna skadet, uvisst hvordan, og fikk tredje grads forbrenning i ansiktet og på ryggen. Faren ble så holdt i fengsel i 79 dager og torturert to ganger. Etter løslatelsen klarte familien igjen å flykte fra Usbekistan. De har nå kommet seg til Norge for andre gang og søkt om asyl på nytt.
I følge kilder er retursituasjonen for asylsøkere uviss. Landinfo skrev et notat om retursituasjonen for asylsøkere med avslag på asylsøknaden i mai 2011. I oppsummeringen skriver Landinfo at de fleste kilder uttaler at situasjonen ved retur er problematisk. Det foreligger imidlertid svært lite konkret og detaljert informasjon (Landinfo 2011). Ettersom landet er lukket for internasjonale aktører er det svært liten informasjon om hva som foregår i landet. Human Rights Watch som var den siste internasjonale organisasjonen i landet måtte avvikle kontoret de hadde i Usbekistan i mars 2011.
Referanser:
Den norske Helsingforskomité, 2012, Submission from the Norwegian Helsinki Committee
Universal Periodic Review of Uzbekistan, October 2012, http://www.nhc.no/filestore/Dokumenter/FN/UzbekistanUPR20122.pdf
Bruce Pannier, 2012. Uzbekistan. Freedomhouse. http://www.freedomhouse.org/report/nations-transit/2012/uzbekistan
FN-Sambandet, 2012. Usbekistan. Globalis. http://www.globalis.no/Land/Usbekistan
Landinfo, Temanotat Usbekistan: Retursituasjonen for usbekiske asylsøkere, 20.5.2011, http://www.landinfo.no/asset/1629/1/1629_1.pdf
USDOS – US Department of State, 2012. 2011 International Religious Freedom Report – Uzbekistan. USDOS – US Department of State, http://www.state.gov/j/drl/rls/irf/religiousfreedom/index.htm?dlid=192941#wrapper.
Bli med på spennende seminar om Usbekistan – førskommende manadg kl 13!