Situasjonen i dag er at halvparten av asylsøkere får opphold – enten fordi de trenger beskyttelse, eller på humanitært grunnlag. En fjerdedel av asylsøkerne har først registrert seg i et annet europeisk land og returneres derfor dit i tråd med Dublinavtalen. I den siste fjerdedelen, er halvparten vanskelige/umulige å returnere på grunn av forholdene i hjemlandet og at Norge mangler avtale om tvangsretur. Dermed får vi en voksende gruppe mennesker som ikke har lovlig opphold og rettigheter, men som samtidig ikke tør returnere til sine hjemland. En grundig debatt om hvordan vi som samfunn skal forholde oss til denne gruppens grunnleggende rettigheter og humanitære behov, betyr ikke som statssekretær Pål Lønseth hevder, at vi like godt kan “legge ned hele utlendingsforvaltningen”.

Reaksjonen fra lokalpolitikerne viser at regjeringens motvilje mot å diskutere den uverdige situasjonen for mange lengeværende papirløse ikke lenger godtas. Regjeringen har forsøkt å gjøre en debatt om situasjonen for en liten gruppe mennesker til et spørsmål om lojalitet til hele utlendingsforvaltningen. Lokalpolitikere ser at dette blir en politisk tvangstrøye. De ønsker å forholde seg til menneskers liv, selv om noen gjør andre valg enn det en streng asylpolitikk legger opp til.

Privat forslag fra Oslo bystyres medlemmer Ivar Johansen og Marianne Borgen:  

1.Bystyret ber regjeringen legge forholdene til rette for at papirløse migranter kan arbeide lovlig og betale skatt inntil kjent utreisedato. I mellomtiden bes Byrådet se om det er mulig å finne lokale løsninger.

2.Bystyret ber byrådet sørge for at papirløse flyktninger i Oslo mottar nødvendig fysisk og psykisk helsehjelp, selv om de mangler identifikasjonspapirer.

3.Byrådet bes igangsette et arbeid i kommunen for å bedre sitasjonen for barn av papirløse/barnefamilier. Byrådet bes inngå en nær dialog med talspersoner for papirløse migranter, og med helsesenteret for papirløse som drives av Kirkens Bymisjon og Røde Kors for å få et slikt tilbud på plass