Under henvisning til familien Kajolli skriver Leif Erik Dalheim 22. april at enkelte «er av den oppfatning at loven er til for å tøyes i den retning som passer dem best». Man skulle da forvente at Dalheims egen fremstilling av lovverket var riktig. Det er den ikke.
Dalheim skriver: «Dessverre, for denne familien så har vi ikke et lovverk som er tilpasset folk som er forfulgt av lokale/internasjonale mafiaorganisasjoner». Og: «FNs Flyktningkonvensjon regulerer ikke slike tilfeller». Dette er uriktig. Forfølgelse fra mafiaorganisasjoner kan i visse tilfeller utløse asyl under Flyktningkonvensjonen, eksempelvis hvor det er snakk om kjønnsrelatert forfølgelse. Det kan argumenteres for at dette bør være tilfelle i Kajolli-saken.

Dalheims primære feil er imidlertid at han i sin vurdering kun inkluderer én av et antall konvensjoner som er relevante og juridisk bindende for norske myndigheter. Utlendingsloven refererer blant annet implisitt til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Uten å gå inn på detaljer, vil denne konvensjonen utløse et krav på beskyttelse i en rekke situasjoner hvor Flyktningkonvensjonen ikke gjelder. Den kan utvilsomt også gjøre det i saker hvor noen frykter alvorlige overgrep fra mafia og det ikke er mulig å få effektiv beskyttelse fra hjemlandets myndigheter.

Dalheim er ikke stort mer presis når han hevder at Albania er «å anse som en rettsstat». Det albanske politiet og rettsapparatet er ifølge internasjonale kilder i en slik grad heftet av ineffektivitet og korrupsjon at få vil ønske å stole på dem med sitt liv. Det er da også her striden mellom mange asylsøkere og utlendingsmyndighetene står, mens utlendingsmyndighetene ser seg fornøyd med at det finnes polititjenestemenn på den albanske stats lønningsliste, vil det for asylsøkeren være av betydning hvorvidt politiet vil gi effektiv bistand eller – slik man vet skjer – tvert om viderebringe informasjon til den mafiaen man søker beskyttelse mot.

Rune Berglund Steen, fung. generalsekretær Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS)