Maria Amelies frie stemme ble et problem for Regjeringen. I stedet for å gi en ung kvinne en reell ny vurdering etter 9 år i Norge, kjører det norske statsapparatet firkantet på utreise, utreise, utreise.

Seint onsdag kveld ble hun arrestert av fem menn og fraktet til ventemottaket på Trandum ved Gardermoen. Etter fengslingsmøtet må politiet avvente russisk byråkrati før deportasjon til Moskva. Maria Amelie har valgt å møte norske myndigheter i åpenhet. Med en bok om sin situasjon – og en søknad om for første gang å få behandlet sin ønske om opphold på selvstendig grunnlag. På det grunnlag at hennes ungdoms- og voksne år har vært i Norge.

I stedet for å gi henne en mulighet til et videre liv i Norge på lovlig grunnlag, velger Utlendingsnemnda (UNE) å påpeke at hun har unndratt seg utreiseplikt. Såkalte ”innvandringsregulerende hensyn” gjør det vesentlig for myndighetene å få henne ut. Stivnakket peker UNE på at Maria aldri har hatt oppholdstillatelse og at dess lengre en oppholder deg ulovlig i landet, dess alvorligere er lovbruddet. Det UNE bare kort berører, er at myndighetene i følge lovverket skal foreta en totalvurdering av saken. En slik totalvurdering vil avgjøre om det foreligger sterke menneskelige hensyn eller om Maria har særlig tilknytning til riket. Noe hun opplagt har. UNE hadde like store muligheter til å vektlegge Marias tilknytning til riket, som de såkalt ”innvandringsregulerende hensyn”. Altså kunne Utlendingsnemnda like gjerne landet på den motsatte konklusjonen: Fordi Maria Amelie har en særlig sterk tilknytning til landet, gis hun rett til opphold. Og UNE kunne vist til at hennes lovbrudd – å leve i landet uten lovlig opphold – må sees i klar sammenheng med en fluktsituasjon foreldrene brakte henne i fra hun var bare 12 år gammel.

Når Høyres Trond Helleland nå framstiller UNEs vedtak som et vedtak fra en nemnd frikoblet fra politisk kontroll, blir det misvisende.  Når UNE vedtar som de gjør, er det nettopp på grunn av politiske signaler fra Stortinget, inkludert Høyre, som sier; retur, retur, retur. Det er på bakgrunn av et klart press på om å få ned antallet asylsøkere og opp antall returer at UNE vektlegger ”innvandringsregulerende hensyn” i større grad enn tilknytning til riket og sterke menneskelige hensyn.

Maria Amelie er åpen om hvor vanskelig det er å leve i skjul, med en usikkerhet og frykt for hva en utsendelse måtte innebære. Den frykten deler hun med alle de papirløse og rettighetsløse NOAS er i kontakt med.  De velger å bli, tross avslag på opphold, fordi frykten for retur er for sterk. Som Maria selv har beskrevet det; ”Hvis vi hadde reist, ville jeg mest sannsynlig vært død eller ha måttet gjemme meg i en kjeller for resten av livet. Det ville vært en stor risiko for at jeg ble kidnappet, voldtatt og drept. Ingen utlendingsnemnd ville fått vite om det i etterkant. Tro ikke at jeg overdriver.”

Den innstramming som regjeringen har foretatt i asylpolitikken øker antallet papirløse i Norge. Dette fordi det gis avslag til mennesker som ikke bare er livredde for retur. Det gis avslag til mennesker som er vanskelige og til dels umulige å returnere. For eksempel palestinere fra Gaza og somaliere. Gazas grenser er stengt. Norske politifolk kan ikke tvangsdeportere asylsøkere til Sør-Somalia. Det er for farlig. I årsrapporten fra 2009 beskriver UNE det politiske presset: ”På grunn av den vanskelige sikkerhetsmessige og humanitære situasjonen i Sør-Somalia, var UNEs praksis frem til endring i utlendingsforskriften 1. mai 2009, at personer fra dette området i stor grad ble gitt opphold på humanitært grunnlag. Forskriftsendringen var en del av Regjeringens tiltak for å innstramming av asylpolitikken. Resultatet ble en innstramming i UNEs praksis med å gi opphold på humanitært grunnlag.”

Maria visste at utreise er viktigst for regjeringen. Derfor planla hun fluktruter og muligheter for å oppholde seg i skjul. Men hun valgte ikke det. Hun valgte åpenhet. Marias åpenhet om frykten valgte UNE å lese som fare. Fem menn måtte til for å ta henne. En langt større fare for Norge, er den manglende vilje til å føre en human politikk overfor mennesker som bare ber om at deres tilknytning til landet får avgjøre en søknad om opphold.

Ann-Magrit Austenå, generalsekretær NOAS