I Dagbladet 2. mai går Terje Sjeggestad ut mot den kritikk som har blitt fremsatt mot Utlendingsnemnda. NOAS har arbeidet for opprettelsen av Nemnda gjennom mange år, men Nemndas arbeid så langt imponerer ikke.
Sjeggestad har naturligvis rett i at ikke alle saker skal avgjøres i nemndmøte, med to legmedlemmer og anledning for klager og advokat til å uttale seg. Men i den grad nemndmøtene er den viktigste nyvinningen, svekker det allerede Nemndas troverdighet at man synes å ha lagt seg på en svært restriktiv praksis for hvilke saker som behandles på denne måten. Hva mer er, man har ingen adgang til å klage på beslutningen om behandlingsform. Dette bør medføre en langt mer varsom praksis fra Nemndas side.

Spesielt interessant er den tolkningen av hovedregelen om personlig fremmøte som Sjeggestad har gitt uttrykk for: At dersom man har to hundre «identiske» asylsaker, er det tilstrekkelig at klagerne får møte i kanskje 5-10 av dem. Dette demonstrerer til fulle at man bestreber seg på å tolke seg bort fra hensikten med Nemnda. Fra et rettssikkerhetsmessig perspektiv er et slikt standpunkt uholdbart, om ikke absurd. Man kunne forsøke å forestille seg det overført til straffedomstolen: «Vi ser ingen grunn til å la deg møte i retten, fordi vi behandlet fem tyverisaker i fjor.» Man kan verken forutsette at disse 5-10 heldig utvalgte er representative til å tale for de andre 190, at de har en tilstrekkelig formidlingsevne for en slik oppgave, eller at sakene faktisk er «identiske» – menneskelige erfaringer er sjelden det.

Nemnda skal ikke bare være et nytt instrument for å avgjøre en generell praksis overfor store grupper mennesker, men skal gi en grundig, individuell etterprøving etter de beste juridiske prinsipper. Foreløpig ser det rett og slett ikke ut til at Nemnda forstår betydningen av sitt mandat, enn si begrepet «rettssikkerhet».

Rune Berglund Steen, fagpolitisk rådgiver NOAS