Utlendingsnemnda, ved direktør Terje Sjeggestad, hadde 7. februar en kronikk om den 21 år gamle funksjonshemmede kosovoalbaneren som nylig ble omtalt i Dagsrevyen.
Både i overskrift og i første avsnitt hevder nemnda at han ”hadde kommet til Norge fordi han ønsket behandling”. Videre: ”Den konkrete saken Dagsrevyen tok opp, handler om en mann som helt åpenbart har behov for omfattende behandling… Han har ærlig fremført dette som motivet for at han kom.”

Nemnda tegner et bilde av en sak hvor en person utelukkende skulle ha kommet til Norge for å få behandling, og anser dermed at han har gjort seg skyldig i misbruk av asylinstituttet. Det er tvert om nemnda som misligholder sitt ansvar for en gjennomtenkt og nyansert vurdering i henhold til norsk lovverk.

Nemndas fremstilling er også klart feilaktig. Følgende fremgår av mannens asylintervju: ”Søker sier at årsaken til at han forlot Kosovo var at han ble traumatisert under krigen. Den andre årsaken til at han dro var at han ønsker å prøve å få behandling.” (våre uthevninger). Videre: ”Søker sier at han har opplevd skuddvekslinger, sett lik og mye annet traumatiserende. Han har kommet hit for å prøve å glemme disse tingene.” ”Søker sier at han har sett folk bli slått og drept. Det kan være verre enn å selv bli drept.”

UDIs intervjuer spurte ham ikke om å beskrive disse hendelsene nærmere, men de fleste vil kunne forestille seg hans opplevelser. De fleste vil også kunne forestille seg at han som funksjonshemmet/bevegelseshemmet kan ha opplevd de overgrepene han var vitne til, maktesløsheten og frykten spesielt sterkt. På det tidspunkt konflikten og overgrepene pågikk var søkeren også mindreårig. At personer som er traumatisert grunnet slike opplevelser søker asyl, er anerkjent under asylinstituttet.

Vi bemerker også at nemnda i sin kronikk konsekvent unnlater å omtale at mannen er fra Kosovo. For asylsøkere fra Kosovo foreligger det anbefalinger fra FNs Høykommissær for flyktninger hvor følgende fremgår: ”På samme vis er det personer som befinner seg i en særskilt sårbar situasjon, som de som lider under ulike medisinske forhold og hvis særskilte behov må tas med i vurderingen i forbindelse med retur.” To av gruppene som omtales av FN er “Kronisk syke personer hvis tilstand fordrer spesialisert medisinsk inngrep av et slag som ennå ikke er tilgjengelig i Kosovo” og ”Alvorlig handikappede personer … hvis velvære er avhengig av et spesialisert støtteapparat som ennå ikke er tilgjengelig i Kosovo” (våre oversettelser).

Nemnda henviste ham til å søke oppholdstillatelse fra hjemlandet etter bestemmelsen i utlendingsforskriften § 5. Denne bestemmelsen er imidlertid aktuell overfor personer som ikke har påberopt seg et asylbehov og som utelukkende ønsker opphold i Norge grunnet behov for behandling, eksempelvis personer fra Russland, India eller Filippinene.

Det nemnda her har forsøkt å gjøre, er dermed å tildekke at mannen reelt sett er en asylsøker og kunstig plassere ham i den kategori som skal søke opphold etter utlendingsforskriften § 5, dvs. fra hjemlandet. En filippinsk borger som kommer til Norge fordi han ønsker behandling, vil normalt bli bortvist fra Norge og bedt om å søke fra hjemlandet. En kosovoalbaner som kan fortelle om traumatisering etter forferdelige opplevelser har imidlertid en asylsak som skal vurderes av norske myndigheter. Vedkommende vil ha lovlig opphold her i den perioden søknaden vurderes. I samme periode har vedkommende krav på nødvendige helsetjenester og vil normalt bli utredet for alvorlige lidelser.

Dersom vedkommende har en lidelse som krever medisinsk oppfølging av et slag som ikke vil være tilgjengelig i hjemlandet, er det opp til norske myndigheter å vurdere om lidelsen er alvorlig nok til at den faller inn under ”sterke menneskelige hensyn” i utlendingsloven § 8 annet ledd og om søkeren derfor skal gis varig eller tidsbegrenset oppholdstillatelse, slik at han kan behandles her. Dette vurderes da i forbindelse med asylsaken. Det er faktisk vesentlig at behandlingsbehovet vurderes innunder asylsaken, ettersom det da kan vurderes sammen med søkers traumatisering i en helhetlig, kumulativ vurdering av om sterke menneskelige hensyn foreligger. Nemnda har i denne forbindelse all anledning til å bruke sitt skjønn. I denne saken har ikke skjønnet sviktet – nemnda har valgt ikke å bruke det, med en formalistisk unnskyldning. Å kalle nemndas tilnærming byråkratisk formalisme, forutsetter imidlertid at tilnærmingen var formelt sett nødvendig og riktig – og det er nettopp det den ikke er. Kort sagt: alt Sjeggestad skriver, ville vært presist, hadde det bare handlet om en helt annen sak.

Morten Tjessem, generalsekretær Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS)