Utlendingsnemnda ble opprettet 1. januar 2001 og tok over Justisdepartementets oppgave som klageinstans i asyl- og andre utlendingssaker. NOAS legger i dag frem en rapport som tar for seg det vi anser som en rekke alvorlige svakheter ved nemnda. På denne bakgrunn presenterer vi også, med støtte fra de andre tretten organisasjonene som har foreslått medlemmer til Utlendingsnemnda, en liste med endringer vi anser som nødvendige.
Vårt utgangspunkt er at Stortingets hensikt med opprettelsen av Utlendingsnemnda var å styrke rettssikkerheten for asylsøkere og andre utenlandske borgere og å bedre tilliten til utlendingsforvaltningen. En av foranledningene var kritikken fra organisasjoner, advokater og andre mot Justisdepartementets klagebehandling, som fremsto som lukket, lite etterprøvbar og sterkt rutinepreget. I denne forbindelse var det flere organisasjoner som gikk aktivt inn for opprettelsen av en nemndsordning.

Dessverre ser vi at den kritikken som i sin tid ble fremsatt mot Justisdepartementets klagebehandling, kan rettes mot nemnda i nesten uendret form. De viktigste midlene nemnda har hatt til å heve nivået i forhold til den tidligere klagebehandlingen, er først og fremst at legfolk nå skulle få en rolle i prosessen og at klagerne sammen med sin advokat selv skulle få møte dem som fatter beslutningen. De betydelige fordelene disse nyvinningene burde ha innebåret, har i praksis blitt minimalisert i en slik grad at mye av meningen har blitt borte.

Legfolkenes mulighet til reell innflytelse blir i første omgang skåret inn til beinet ved at de bare deltar i behandlingen av 10 prosent av sakene. Resten behandles av de fast ansatte nemndlederne alene eller av saksbehandlerne i sekretariatet. 74 prosent av de advokatene som besvarte våre spørreskjemaer svarte at de har hatt saker hvor de har vært kritiske til at nemndleder har fattet vedtak alene. Det vi har sett er dessverre at komplekse saker, hvor sannsynlighets- og troverdighetsvurdering ofte står sentralt, i de fleste tilfeller gis en forenklet behandling av nemndleder alene.

I de ti prosent av sakene hvor legmedlemmene faktisk får delta, er det kanskje mest alvorlige problemet at over halvparten av de legfolkene som besvarte våre spørreskjemaer generelt ikke hadde hatt nok tid til å lese saksdokumentene. Det vanlige er at man har ca. én time til å lese omfattende og kompliserte saksdokumenter. Legfolkene har blitt gitt et klart og tungt ansvar, men settes i en situasjon hvor de ofte ikke gis mulighet til å ivareta dette ansvaret på en skikkelig måte. 84 prosent av nemndmedlemmene svarte at de i stedet ønsker å få saksdokumentene tilsendt på forhånd.

Det personlige fremmøtet, som er den andre store nyvinningen, har likeledes blitt komprimert til det tenkelige minimum, i første omgang ved at klageren og advokaten bare får møte i ca. seks prosent av sakene, i andre omgang ved at de, i de sakene hvor de faktisk får møte, i praksis er vingeklippet. Klageren og advokaten får verken se den innstillingen og de merknadene som er utarbeidet av sekretariatet eller interne notater og rapporter om nemndas vurdering av situasjonen i et bestemt land. Dette innebærer at klageren og advokaten under møtet normalt vil være dem som vet minst om hvor saken står på det tidspunkt. Det personlige fremmøtet brukes dermed nesten utelukkende til en sterkt begrenset belysning av saksforhold. Legfolkene kan ikke – og er ikke ment – å ha forkunnskaper nok om ethvert hjørne av kloden til selv å kunne etterprøve de interne vurderingene. Men når de bare får informasjon fra én kilde – fra saksbehandleren – har de knapt andre muligheter enn å godta den informasjonen.

Saksbehandlerne har dermed blitt gitt den mest sentrale plassen i prosessen. Det kanskje mest bemerkelsesverdige er at saksbehandleren er aktivt tilstede også etter at klageren og advokaten har forlatt møtet. Dette blir svært alvorlig når legfolkenes redegjørelser stadfester at saksbehandlerne ofte er alt annet enn nøytrale. Det rettssikkerhetsmessige problemet som følger av denne situasjonen er så alvorlig at man bør vurdere å omgjøre nemndbehandlingen til en partsprosess, slik tilfellet er i Danmark. Dette vil i så fall innebære at i de sakene som behandles i et nemndmøte er Utlendingsdirektoratet selv til stede i stedet for saksbehandlerne i nemnda, og opptrer da som en motpart til klageren og advokaten.

Vi anser fortsatt at nemnda utgjør et utgangspunkt for en grundig og god saksbehandling. Problemet er at man ikke tar ut den gevinsten i rettssikkerhet som kan og bør ligge i nemndas forutsetninger. Det avgjørende nå vil være i hvilken grad Stortinget, Kommunaldepartementet og nemnda selv vil følge opp denne investeringen og foreta de nødvendige endringer og justeringer. Per i dag fremstår Utlendingsnemnda dessverre som fortsettelsen av en utlendingsforvaltning som etterstreber kontroll ved å holde kortene tett til brystet, med en generell mistro til prinsipper om åpenhet og etterprøvbarhet.