Kun fem prosent av verdens flyktninger befinner seg i Europa
Utfordringer i asylpolitikken

Kun fem prosent av verdens flyktninger befinner seg i Europa.

Av GURO FJELLANGER og MORTEN TJESSEM
Lørdag 22. desember 2001

Den danske valgkampen ble i oppsiktsvekkende grad dominert av fremmedfrykt.

Det er viktig å ta debatten om hvordan vi kan unngå en lignende utvikling i Norge. En mislykket integreringspolitikk har ført til at arbeidsledigheten blant innvandrere i Danmark er dramatisk høy. Pia Kjærsgaard og Dansk Folkeparti har satt premissene for debatten omkring denne problematikken, noe som har bidratt sterkt til å mobilisere og legitimere fremmedfiendtlige holdninger. Argumenter som tradisjonelt har hørt til på ytterste høyre fløy har ikke blitt imøtegått, men snarere omfavnet av både sosialdemokratene og det danske Venstre.

I løpet av de siste par årene har enkelte politikere i Danmark tatt til orde for en «reforhandling» av FNs flyktningkonvensjon. Selve kjernen i Flyktningkonvensjonen er at den pålegger statene å ikke sende en person til et sted hvor han eller hun risikerer forfølgelse (artikkel 33). Av dette følger at en person som hevder at han eller hun frykter forfølgelse, må få prøvet sin sak og få den vurdert i henhold til de kriterier som konvensjonen har stilt opp. Forfølgelse kan man definere som systematiske brudd på en eller flere fundamentale menneskerettigheter. For at forfølgelsen skal gi beskyttelse etter Flyktningkonvensjonen, må den skje på grunn av rase, religion, nasjonalitet, tilhørighet til en spesiell sosial gruppe eller politisk tilhørighet.

De som tar til orde for at konvensjonen bør endres, mener at statene ikke bør være pålagt å vurdere om en asylsøker oppfyller kriteriene til flyktningstatus eller ikke. Heller burde man kunne henvise asylsøkeren tilbake til den «regionen» han eller hun kommer fra. Kommer man fra Afghanistan, bør man søke beskyttelse i for eksempel Pakistan, kommer man fra Irak, bør man søke beskyttelse i Iran osv. På denne måten slipper Europa «belastningen» med å motta flyktninger.

Hvorfor har ikke flere politikere i den vestlige verden sluttet opp om denne ideen? Svaret er like brutalt som det er enkelt: Kun fem prosent av verdens flyktninger befinner seg i Europa. Resten er nettopp i regionen og blir antageligvis der enten resten av sine liv eller til de kan vende hjem uten å risikere livet. Pakistan har fire millioner afghanske flyktninger, Iran har tre millioner. Bare i Afrika finnes fem millioner flyktninger og like mange som er flyktninger i eget land, såkalt internt fordrevne.

Med andre ord, den lille andelen som finner veien til Norge og Europa for øvrig, er en så liten del av verdens flyktninger at vår rikdom tilsier at vi har ressurser til å ta imot dem uten at det behøver være en belastning. I tillegg vet vi at mange ikke vil kunne finne beskyttelse i regionen uansett. Hvilket «regionalt alternativ» fantes for de hundretusener av europeiske flyktninger som dro til USA før og under annen verdenskrig?

En fornuftig strategi for å unngå konflikter rundt asylpolitikken er derfor ikke å begrense muligheten for å søke asyl, men å sørge for mer effektivt mottak og integrering av flyktninger enn i dag.

Vår egen borgerlige regjering har et annet utgangspunkt enn den danske på det området som gjelder flyktningpolitikk og innvandring. Klimaet blant nordmenn når det gjelder respekt og aksept for innvandrere og flyktninger har kanskje aldri vært bedre. Undersøkelser fra Statistisk sentralbyrå viser at nordmenns holdninger overfor denne gruppen har vist en stigende kurve i positiv retning i løpet av de siste åtte år. Det ensidige negative fokus som vi ofte har sett i forbindelse med valgkamper var også fraværende i årets norske stortingsvalg.

På tross av positive utviklingstrekk ser vi likevel at personer med innvandrerbakgrunn også i Norge møter store problemer når de forsøker å skaffe seg arbeid som står i forhold til deres kvalifikasjoner. Tiltak for å gjøre flyktninger og innvandrere bedre i stand til å bli en del av arbeidsmarkedet er kun vellykket hvis det satses på målrettet språk- og yrkesopplæring på et så tidlig tidspunkt som mulig. Regjeringen har utarbeidet et forslag til en lov om hvordan arbeid for integrering av bosatte flyktninger bør organiseres i kommunene. I arbeidet for å følge dette opp er det viktig å bygge på positive erfaringer, som blant annet forsøket med å gi flyktninger lønn under opplæring. I tillegg er det viktig å ta fatt i den spesielt vanskelige situasjonen enslige mindreårige asylsøkere befinner seg i.

De fleste som søker asyl i Norge, får avslag og sendes tilbake til hjemlandet. Asyl, eller beskyttelse, er derfor et knapt gode. Personer som norske myndigheter mener bare kan frykte litt forfølgelse eller litt tortur, vil ofte bli returnert til hjemlandet.

Kommunal- og regionalminister Erna Solberg har vist at hun har integritet og handlekraft ved å ta til orde for klargjøring og utvidelse av asylbestemmelsen. FNs høykommissær for flyktninger og organisasjoner som NOAS og Flyktningerådet har lenge påpekt at den lave andelen asylsøkere som innvilges asyl tyder på en for streng praksis i Norge når det gjelder avgjørelse av flyktningstatus. De siste årene har kun ca. en prosent av asylsøkere i Norge blitt innvilget flyktningstatus, mens ca. 35% har blitt innvilget opphold på humanitært grunnlag. Dette tror vi lett kan etterlate et inntrykk av at kun en brøkdel av dem som gis opphold, i virkeligheten er flyktninger og at resten får opphold fordi norsk asylpraksis er liberal. Den tekniske anvendelsen av begrepet flyktning står ikke i forhold til den mening folk flest tillegger det. Dette er uheldig fordi det i virkeligheten er slik at nesten alle som får opphold i Norge, får det fordi de trenger beskyttelse mot krig, vold og terror i hjemlandet, og derfor er det som folk flest vil kalle flyktninger. Vårt håp er at regjeringen rydder opp i det uklare forholdet mellom innvilgelse av asyl og opphold på humanitært grunnlag i forbindelse med den varslede gjennomgangen av utlendingsloven. Det er også viktig at dette perspektivet tas med i en helt nødvendig evaluering av hvordan Utlendingsnemnda fungerer i forhold til det som var intensjonen da nemnda ble opprettet.

Vi ser altså at norsk praksis delvis er svært restriktiv. Den økning i antallet asylsøkere vi har sett i Norge i løpet av det siste året, skyldes derfor ikke en liberal asylpolitikk. Økningen skyldes mennesker som flykter fra fattigdom og håpløshet i de tidligere Sovjet-statene og Øst-Europa. Dette er mennesker som har opplevd en synkende levestandard i løpet av de siste 10- 15 år og som lokkes av rykter om arbeid og trygg fremtid i Vest-Europa. Dessverre er det å levere en asylsøknad den eneste muligheten de har til å søke opphold. Det er ofte personer som opplever diskriminering blant annet på grunn av etnisitet, og som lider under en korrupt samfunnsstruktur. De er likevel sjelden forfulgt på en måte som gjør dem til flyktninger i henhold til Flyktningkonvensjonen. Konsekvensen av å søke asyl blir nok et nederlag og retur til en enda mer håpløs situasjon i hjemlandet fordi de ofte har solgt det lille de eier for å få råd til reisen.

En annen konsekvens er naturligvis en unødvendig belastning på asylforvaltningen. Sakene hoper seg opp i Utlendingsdirektoratet, saksbehandlingstiden øker, og både personer med og uten asylgrunnlag blir sittende altfor lenge i asylmottak. For å få bukt med denne situasjonen bør Utlendingsdirektoratets kapasitet styrkes slik at de restansene som har bygget seg opp, reduseres. Dette vil i sin tur redusere de falske forhåpninger som skapes om muligheten for opphold.

Et annet tiltak som vil motvirke sammenblanding mellom arbeidssøkere og asylsøkere, er å legge til rette for alternative veier til opphold, nemlig gjennom ordninger for regulert arbeidsinnvandring. De planer regjeringen har på dette området vil gi norsk næringsliv hardt tiltrengt arbeidskraft samtidig som det vil kunne avlaste asylforvaltningen.