I Aftenposten 23. september varsler Kommunal- og regionaldepartementet at de vil vurdere innstramninger for de største gruppene av asylsøkere, herunder tsjetsjenere og ikke-albanske minoriteter fra Kosovo. Man må håpe at dette kun er et forsøk på negativ PR.
Dagens norske praksis er på begge punkter nødvendige for å oppfylle retningslinjene fra FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR). Konflikten i Tsjetsjenia forblir en av de mest brutale i vår samtid, og en innstramning av norsk praksis av rent politiske hensyn vil være skandaløs. Da handler det ikke lenger om å begrense tilstrømningen av grunnløse asylsøkere – det handler om et angrep på asylinstituttet som sådant.

Når det gjelder innstramning i forhold til somaliere, er det riktig at få somaliere har fått «politisk asyl», slik statssekretær Ørmen Johnsen poengterer, men vel halvparten har fått opphold av beskyttelsesgrunner. Dette er en klar og utvilsom anerkjennelse av at mange ville være i fare ved en retur. Å gi disse avslag vil være i strid med internasjonal rett. Et ytterligere moment er at dem som eventuelt får avslag vanskelig kan returneres, være seg med tvang eller frivillig. Dette er så enkelt som at flyplassen i Mogadishu i lange perioder har vært stengt på grunn av kamphandlinger. Det vil være uverdig å støte mennesker som har flyktet fra et krigsherjet land ut i en tilstand i Norge av rettsløshet og fortvilelse.

Det er også grunn til å reagere på departementets argumentasjon når det vises til at somaliere selger eller låner bort sine norske reisedokumenter for eksempelvis å hjelpe slektninger å komme til Norge. Selv om dette i noen tilfeller kan være forståelig, er det også et kriminelt forhold som dermed må håndteres av politiet. Koblingen til asylsaksbehandlingen – at hele gruppen skal straffes i asylvurderingen fordi noen innen gruppen har misbrukt sine rettigheter – er imidlertid klart uakseptabel.

Tendensen til at Kommunaldepartementet i større grad gjør sin innflytelse gjeldende i Utlendingsdirektoratets og Utlendingsnemndas asylsaksbehandling, er ikke uproblematisk. Departementet har per i dag svært lite å gjøre med enkeltsaker, noe som også innebærer at deres kunnskaper om de ulike landene og søkergruppene risikerer å være overfladisk. Dersom departementet stadig skal gå inn og vurdere praksis ut fra generelle betraktninger og politiske vurderinger, er det utvilsomt at man beveger seg inn i en farlig gråsone, der hvor mange som kommer raskt risikerer å overskygge hvorfor de kommer.

Rune Berglund Steen, fagsjef NOAS