NOAS mener det er urimelig at regjeringen legger opp til at bare lengeværende barn fra land med returavtale skal få mulighet til opphold.

NOAS er uenig i et krav om at landene som barna kommer fra må ha en returavtale med Norge, og at søknad må ha vært levert før returavtale har trådt i kraft. Kriteriet medfører at de fleste av barna som har 3 år eller lengre botid i Norge, ikke omfattes av engangsløsningen. I henhold til justisministeren uttalelser i Vårt Land 22 april 2014 vil forskriftsbestemmelsen bare omfatte 130 barn.

Konsekvensen av kriteriet er at det ikke vil være hensynet til barnets beste som vil avgjøre om familiene får innvilget oppholdstillatelse, men hvorvidt det eksisterer en returavtale. NOAS mener det er fullstendig urimelig dersom spørsmålet om Norge har returavtale med hjemlandet skal veie tyngre enn barnefaglige vurderinger av barnets situasjon og tilknytning til Norge.

Statsløse barn holdes utenfor
Det er klart urettferdig at statsløse barn vil falle utenfor anvendelsen av denne forskriftsbestemmelsen, siden de ikke tilhører noen stat som kan inngå returavtaler. UDI oppgir at det er per 30.04.14, er 36 lengeværende barn som er statsløse.

Videre vil det være en urimelig forskjellsbehandling av barn. En etiopisk gutt på 3 ½ år vil falle innenfor engangsløsningen, mens en jente fra Iran på 16, med 9 års botid, ikke vil falle innenfor engangsløsningen, uavhengig av barnets helse, retursituasjon og andre relevante forhold. Kravet om returavtale vil derfor innebære en grov og urimelig forskjellsbehandling av barn i Norge.

Brudd på internasjonale forpliktelser?
NOAS etterlyser en grundig vurdering av hvorvidt forskriftsbestemmelsen er i strid med Norges internasjonale forpliktelser, særskilt diskrimineringsforbudet i barnekonvensjonens artikkel 2.1 I saker om lengeværende barn legges det til grunn at barnets beste tilsier at barnet får bli i Norge fordi det har en sterk tilknytning til sitt nærmiljø og lokalsamfunn. Det er akseptert at andre hensyn kan veies opp mot barnets beste og i enkelte tilfeller veie tyngre. Innvandringsregulerende hensyn er et slikt hensyn. I forslaget til engangsløsning velger man ikke å legge vekt på innvandringsregulerende hensyn. Isteden innfører man et vilkårlig valgt kriterium, som barnet eller foreldrene selv ikke har noen innvirkning på.

Det introduseres en vilkårlig liste med land, hvor nasjonalitet blir avgjørende faktor for om barnet får oppholdstillatelse. Eksempler på andre vilkårlige grupper land som kunne vært valgt fremhever at å legge vekt på et slikt hensyn er diskriminerende. Listen med land kunne for eksempel vært: klager må kommer fra et europeisk land eller klager må komme fra et land som ikke mottar norsk bistand. Diskrimineringselementet blir med en gang fremtredende, og eksempelet skiller seg prinsipielt ikke fra det som er forslått i denne høringen.

NOAS etterlyser en begrunnelse for hvorfor departementet har innført et vilkår om inngått returavtale og en redegjørelse som viser hvorfor vilkåret ikke bryter mot diskrimineringsforbudet i barnekonvensjonen.

Les mer:
Les NOAS’ høringsuttalelse her (PDF).
Les uttalelse fra rundebordskonferanse om barns beste (2012) her (worddok).
Les NOAS høringsuttalelse til Barn på flukt-meldingen fra 2012 her (PDF).