UNEs avslag
UTLENDINGSNEMNDA
Saken gjelder:
Avgjørelsesform:
Anmodning om omgjøring av Utlendingsnenmdas vedtak av 20.03.2006 om endelig avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag.
Saken er i henhold til utlendingsloven § 38b første ledd behandlet og avgjort i nemndmøte av en nemndleder og to nemndmedlemmer etter forberedelse av sekretariatet.
Klageren møtte personlig under nemndmøtet sammen med sin advokat.
Nemndmøte ble avholdt den 29.04.2008, og etter rådslagning og stemmegivning den 30.04.2008, ble det truffet slik enstemmig
BESLUTNING:
Anmodningen om omgjøring av Utlendingsnemndas vedtak tas ikke til følge.
Saksforholdet:
Klageren ble registrert som asylsøker den 01.10.2003 ved Oslo politidistrikt. Han fremla ikke gyldig reisedokument eller identifikasjonspapirer.
Klageren opplyste ved ankomst at han er etnisk hazara og muslim fra distriktet Beshud i provinsen Wardak. I asylintervjuet bekreftet klageren at han var sjiamuslim. Videre har han opplyst at han er ugift og at han har ingen barn. Han har opplyst å ha foreldre i hjemregionen. Klageren har opplyst å ha fire års skolegang.
Utlendingsdirektoratet avslo klagerens søknad om asyl i vedtak av 22.09.2004 og begrunnet avslaget med at klageren ikke ble ansett for å være flyktning i henhold til utlendingsloven
§ 16 første ledd, jf. flyktningkonvensjonen art. lA. Det ble heller ikke funnet grunnlag for å gi klageren arbeidstillatelse i Norge i medhold av utlendingslovens § 8 annet ledd.
Vedtaket ble påklaget den 27.09.2004 ved klagerens daværende advokat Harald Rosendahl. Det ble samtidig fremsatt begjæring om utsatt iverksetteise. Utlendingsdirektoratet samtykket den 07.10.2004 i utsatt iverksetteise inntil klagen var endelig avgjort.
Den 20.03.2006 fattet Utlendingsnemnda vedtak i asylsaken, nemnda fant ikke at klageren var å anse som flyktning i flyktningkonvensjonens forstand. Utlendingsloven § 15 første ledd ble funnet ikke å være til hinder for retur til Kabul. Nemnda fant heller ikke at det forelå sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge som tilsa innvilgelse av opphold på humanitært grunnlag.
Nemnda viser til ovennevnte vedtak for ytterligere sakshistorikk, rettsregler og begrunnelse.
Den 24.09.2006 samtykket klageren i at pastor XX opptrådte på hans vegne i anmodning om omgjøring. Den 24.09.2006 opplyste pastor XX at klageren var kommet til en klar kristen overbevisning og av den grunn kan komme i store vanskeligheter i sitt hjemland. På den bakgrunn ble det bedt om at saken vurderes på nytt. Av dåpsattest fra XX Kirken ved pastor XX fremgikk at klageren ble døpt den 03.09.2006.
Klageren sendte den 04.01.2007 brev til Utlendingsnemnda. Vedlagt var et brev datert 20.11.2006 som klageren hadde skrevet til NOAS. I brevet anførte klageren at hazaraer alltid har hatt problemer med regjeringen, og under Taliban var situasjonen for hazaraer spesielt vanskelig. Klageren var av den oppfatning at det ikke er frihet og demokrati i Afghanistan og han viste til at det drepes førti mennesker hver dag i landet. Videre opplyste klageren at han fikk kontakt med kristendommen da han kom til Norge. Det startet under hans opphold i Os i Østerdalen i 2004. Klageren hadde afghanske kamerater som var blitt kristne og klageren fikk kunnskap om kristendommen. Etter hvert bestemte klageren seg for at han også ville bli en kristen og han ble døpt av pastor XX i XX Kirken.
Nemnda besluttet den 28.02.2007 at iverksettelsen av Utlendingsnemndas vedtak av 20.03.2006 utsettes inntil nemnda har vurdert anmodning om omgjøring.
Den 22.06.2007 anmodet nemnda om at klageren fremla ytterligere opplysninger knyttet til sin deltakelse i menigheten og hans forhold til kristendommen.
Pastor XX opplyste den 15.07.2007 at han har kjent klageren i omtrent ett år. Pastoren opplyste at klageren deltar på møter i menigheten og på noen bibelkurs, og han har mye kontakt med andre kristne afghanere på Lillehammer. Han deltar i tillegg på internasjonale kvelder. Pastoren ga uttrykk for at klageren fremstår med en kristen religiøs overbevisning. Pastoren påpekte at det ikke er kunnskapen om den kristne tro som gjør et menneske kristen, men overgivelsen til Gud.
Klageren skrev den 25.07.2007 et brev til nemnda. I brevet opplyste klageren at han reiste til Iran da han var 15-16 år og ble da kjent med iranske kristne. De iranske kristne var vennlige
mot hverandre og klageren spurte dem derfor mye om kristendommen. Klageren ble betatt av Kristus, men det var ikke på det tidspunktet mulig for han å bli kristen. Da klageren kom til Norge skjønte han at det er Jesus som gjør at det er fred og frihet mellom mennesker og han skjønte at kristendommen var den rette religionen for han. Klageren går ofte i kirken og får da en følelse som han ikke klarer å beskrive med ord. Nesten hver kveld leser klageren bibelen på persisk. Vedlagt var en bekreftelse fra Den norske kirke, XX menighet, ved sokneprest XX. Soknepresten bekreftet at klageren siden høsten 2006 har vært aktiv i menigheten og han møter til gudstjeneste hver søndag. Sammen med andre afghanere deltar han i en daglig andakt, han har deltatt i en musikal som menigheten XX har satt opp, videre har han vært aktivt med i KIA (Kristent interkulturelt arbeid) som menigheten har startet. Vedlagt var også en bekreftelse fra lege XX som opplyste at klageren ofte har vært i hans hjem sammen med andre kristne afghanere. Det ble fra legens side bekreftet at det synes å bety mye for klageren å gå i kirken, delta i andakter og lese bibelen.
Klageren forklarte i nemndmøtet at han er oppvokst på et sted som ligger i XX i provinsen Wardak. Når det gjelder opphold i Iran, hvor han var i kontakt med kristne, var det bare mens han var på reise til Norge, og ikke da han var 15-16 år, som tidligere opplyst. Han forklarte at hele reisen til Norge tok to år. Klageren ble tiltrukket av kristendommen i Iran. Klageren forklarte seg videre om sin oppvekst i hjemlandet, og om tidligere og nåværende familiemedlemmer. Klageren har ikke hatt kontakt med sine foreldre siden han forlot de i Pakistan. Klageren fortalte videre om bakgrunnen for konverteringen til kristendommen som skjedde i 2006, og om sin kristne aktivitet. Klageren svarte videre på spørsmål om sin kunnskap om kristendommen. Den aktuelle situasjonen er nå at klageren nå bor hos Fredrik Martin Klæbo sammen med en annen afghaner. Nå er han med i et trosfellesskap som møtes hjemme hos Fredrik Martin Klæb.o. De ber sammen til Gud, ser på internett og leser høyt fra Bibelen sammen. Klageren går på gudstjeneste i statskirken.
Advokat XX anførte at klageren kommer fra et lite sted, og at den geografiske plasseringen ikke bør være tvilsom. Når det gjelder tidspunkter og andre forhold er klageren vanskelig å forstå både på norsk og ved bruk av tolk. Det er anført at det er lett å bli utsatt for påvirkning i en asylsøkersituasjon. Det skjer en gradvis påvirkning og ikke alltid en plutselig omvendelse. Klageren har brukt mye tid på å komme frem til sitt standpunkt. Beveggrunnen, om at det er mange konflikter i Afghanistan, og at klageren derfor er tiltrukket av kristendommen, er troverdig. En utspørring om dette tema har uansett sine begrensninger. Klageren har utvist en omfattende kristen aktivitet gjennom trosfellesskapet og deltakelse i norske gudstjenester. Klageren har kunnskap om kristendommen. Dette kan riktignok være innlært, men det må likevel legges vekt på at klageren svarte riktig på de spørsmål han fikk. Det dreier seg om sur place aktivitet som kan gi grunnlag for asyl eller vern mot utsendelse til hjemlandet. Det vises for øvrig til det opprinnelige asylgrunnlaget, og at forholdene er vanskelig i Afghanistan. Disse forholdene må også grundig vurderes.
Nemndas vurdering:
For at en utlending skal ha rett til asyl etter utlendingsloven § 17 første ledd, første punktum, må vedkommende fylle vilkårene for å kunne anses som flyktning etter utlendingsloven § 16 første ledd, jf. flyktningkonvensjonen av 28. juli 1951 artikkel1A.
Som "flyktning" i henhold til utlendingsloven § 17 første ledd jf § 16 første ledd og flyktningkonvensjonen artikkel1A, regnes utlending som har en
"velgrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, befinner seg utenfor det land han er borger av, og er ute av stand til, eller, på grunn av slikfrykt, er uvillig til å påberope seg dette lands beskyttelse".
Begrepet "forfølgelse" i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand forutsetter at reaksjonene er aven viss art og et visst omfang. Det sentrale er en fremtidsrettet vurdering av om klageren risikerer forfølgelse ved retur til hjemlandet.
Klageren skal etter beste evne og i tilstrekkelig grad underbygge sine asylanførsler.
Tvil om sakens fakta skal komme klageren til gode dersom nemnda finner klagerens generelle troverdighet tilfredsstillende. Utlendingsmyndighetene skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før avgjørelse blir truffet, jf forvaltningsloven § 17 første ledd. På bakgrunn av de fakta som legges til grunn i saken, skal det foretas en vurdering av risikoen for forfølgelse ved retur.
Klageren har tidligere fått endelig avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag i vedtak av 20.03.2006. I anmodningen om omgjøring har klageren anført et nytt asylgrunnlag. Nemnda anser ikke at det har fremkommet nye opplysninger som tilsier en revurdering av klagerens opprinnelige asylgrunnlag. Nemnda viser ellers til begrunnelsen i tidligere vedtak.
Nemnda må da vurdere klagerens anførsel om at han har konvertert til kristendommen, og om klageren i så fall risikerer forfølgelse ved retur til Afghanistan.
Islam har en særdeles viktig rolle i afghansk samfunn og kultur. Ifølge UNHCRs eligibility guidelines fra desember 2007 anslås det at 99 % av den afghanske befolkningen er muslimer, mens andre religiøse grupper, herunder hinduer, sikher, kristne og tilhengere av baha’i, utgjør 1 % av befolkningen. Den afghanske grunnloven garanterer religionsfrihet. Samtidig slår den fast at ingen lov kan være i strid med islam. Grunnloven viser også til islamsk lov (sharia) på områder der Grunnloven eller straffelovgivningen er taus. I henhold til sharia anses konvertering fra islam som apostasi og straffes, i henhold til enkelte tolkninger av sharia, med døden. Imidlertid er ikke nemnda kjent med at det i Afghanistan har blitt gjennomført dødsstraff på dette grunnlaget. Islam regulerer alle sider ved livet i Afghanistan- både i den private og offentlige sfære. Konvertering vil bety brudd med både familie og lokalsamfunn, men også med grunnfestede verdier i det afghanske samfunnet. Et valg om å konvertere vil i realiteten bety mer enn å bytte religion. Det vil i de fleste tilfeller innebære et radikalt brudd med hele klagerens bakgrunn. Det vil derfor være et svært stort og alvorlig skritt for en afghaner å skifte religion. Nemnda mener på denne bakgrunn at en anførsel om konvertering må være godt begrunnet for at den kan anses som troverdig.
I følge UNHCRs eligibility guidelines av desember 2007 kan afghanere som mistenkes eller beskyldes for å ha konvertert risikere reaksjoner som kan defineres som forfølgelse i flyktningkonvensjonens forstand.
UNHCR vurderer videre risikoen for konvertitter i Afghanistan som følgende:
"In light of the May 2007 Supreme Court ruling declaring the Baha ‘i faith distinet from Islam and a form a blasphemy, Afghans converting to the Baha’i faith face a risk of persecution similar to that of Christian converts:
"Conversion from Islam is considered apostasy and is punishable by death under some interpretations of Shari’a. As in the case of blasphemy, an Afghan citizen who has converted from Islam (if a male over age 18 or a female over age 16, who is of sound mind) has three days to recant his or her conversion and is otherwise subject to death by hanging. "
Converts are likely to face serious problems as they are seen by family members and tribes as a source of shame and embarrassment. Converts are very likely to face isolation and strong pressure to reverse their decision and repent. In case of refusal, family members could resort to threats, in tim idation, and, in some cases, physical abuse that could be life threatening".
Ut i fra klagerens egen forklaring og den dokumentasjon som er mottatt i saken finner nemnda ikke det tvilsomt at klageren er døpt, har utvist kristen aktivitet og han har kunnskap om den kristne tro. Klagerens forklaring om disse forhold legges derfor til grunn.
Når det gjelder spørsmålet av om en person har konvertert, må det utvises respekt for at religiøs overbevisning handler om dypt personlige forhold, og at ulike mennesker kan oppleve religiøs omvendelse og trosutøvelse ulikt. Klageren har kunnskap om grunnleggende trekk ved kristendommen, og han har over tid vært aktiv i kristen sammenheng. Klageren har ikke gjennomgått opplæring i den kristne tro før dåpen, men har etter hvert ervervet kunnskap om kristendommen på forskjellige måter. De som har vært i kontakt med klageren i kristen sammenheng har gått god for at klageren har konvertert.
Nemnda anser likevel at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren har konvertert til kristendommen, dvs. at han ikke har en kristen overbevisning. Nemnda mener derfor klageren dermed ikke risikerer forfølgelse på dette grunnlag, og at han heller ikke er vernet mot retur etter utlendingsloven § 15 første ledd første eller annet punktum. Nemnda vil i den sammenheng vise til de sentrale momentene som har inngått i vurderingen.
Klageren er en av mange afghanske asylsøkere som har blitt døpt i Norge. Mange er blitt døpt i etterkant av at noen afghanske konvertitter har fått innvilget opphold i Norge. Konvertering fra islam til kristendommen vil normalt være et betydelig personlig skritt for en afghaner. Selv om den personlige belastningen ved å konvertere kan bli redusert når også mange andre konverterer, understreker nevnte forhold at det her kan foreligge en generell fare for at anførsler om konvertering kan misbrukes i forbindelse med behandling av asylsøknader.
Klageren har forklart seg ved personlig fremmøte i nemndmøtet. Klageren har gitt motstridende forklaringer om når han fikk kontakt med kristendommen. Han har gått tilbake på sin forklaring om at han i sin ungdom ble kjent med kristne i Iran, men har forklart nå at dette skjedde mens han oppholdt seg i Iran på veien til Norge. I brev til nemnda har han forklart at han kom i kontakt med den kristne religionen under sitt opphold i Os i Østerdalen i 2004. Nemnda anser det videre at det ikke troverdig at han ikke skal ha hatt noen kontakt med sine foreldre etter at han ankom Norge. Det er sett hen til hvor viktig familiekontakt er i afghansk kultur og at det er mulig å få kontakt.
Nemnda mener at klageren, gjennom de svar og det inntrykk han ga under nemndmøtet, ikke i tilstrekkelig grad har underbygget at det faktisk foreligger en konvertering for han personlig. Klageren har i utgangspunktet gitt en lite overbevisende forklaring om hva som har fått han til å søke kristendommen. Det synes om orienteringen mot kristendommen og skifte av religion ikke har vært spesielt krevende for klageren. Den omstendighet at dåpen skjedde etter endelig
avslag på søknad om asyl, og i en periode hvor mange afghanere lot seg døpe, er påfallende. Klagerens kunnskap om kristendommen virket overfladisk og tillært for å få en tillatelse i Norge, og bar ikke preg av at han har gjennomgått en religiøs omvendelse. Klageren har blant annet forklart at han er tiltrukket av kristendommens budskap om fred og kjærlighet, mens islam for han er krig og at folk dreper hverandre. Nemnda bemerker at de fleste muslimer også vil forbinde islam med fred og kjærlighet. Klageren skal i en lengre etter ankomsten til Norge periode ha blitt tiltrukket av kristendommen, men har først latt seg døpe i Josva Kirken uten dåpsopplæring etter at det forelå endelig avslag på asylsøknaden. Klageren har ikke tilkjennegitt hva som er spesielt for Josva Kirken, og han har heller ikke hatt noen religiøs refleksjon over sin tilknytning til nettopp dette kirkesamfunnet. Klageren er nå med i et trosfellesskap med bakgrunn i statskirken, men nemnda anser ikke det avgjørende.
Når det gjelder afghanske asylsøkere som av strategiske hensyn anfører konvertering med den hensikt å få opphold i Norge, er det nemndas oppfatning at disse, på generelt grunnlag, ikke risikerer reaksjoner som kan anses som forfølgelse i henhold til flyktningkonvensjonen, eller overgrep som omfattes av utlendingsloven § 15 første ledd jf. EMK art 3, ved retur til
hj emlandet.
I henhold til islamsk lov (sharia) vil personer som har konvertert til en annen religion, herunder kristendommen, gis muligheten til å gå tilbake på konverteringen. Også i forhold til lokalsamfunn og storfamilie vil det være en slik mulighet. UNHCR skriver følgende i "eligibilty guidelines for assessing the international protection needs of afghans asylumseekers"av desember 2007 (s.68):
"Converts are very likely to face isolation and strong pressure to reverse their decision and repent. In case of refusal, family members could resort to threats, intimidation, and, in some cases, physical abuse that could be life threatening."
Det følger av dette at personer som har vært i kontakt med kirkesamfunn i Norge, herunder latt seg døpe, og som en følge av dette mistenkes eller beskyldes for å ha konvertert, vil gis mulighet til å gå tilbake på dette.
Nemnda mener at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren har konvertert. Det vil derfor ikke være noe problem for klageren å forsikre sin familie og sitt lokalsamfunn om at han ikke er frafallen fra islam. Han vil således ikke risikere reaksjoner ved retur som følge av at han mistenkes eller beskyldes for å ha konvertert.
I henhold til nemndas kunnskap om forholdene i Afghanistan vil ikke afghanere som har vært i kontakt med norske kirkesamfunn av strategiske hensyn, herunder latt seg døpe, på generelt grunnlag være utsatt for reaksjoner som kan anses som forfølgelse i henhold til flyktningkonvensjonen, eller overgrep som omfattes av utlendingsloven § 15 første ledd jf. EMK art 3. Det vises herunder til at UNHCR i sin rapport av desember 2007 ikke nevner dette som en spesielt utsatt gruppe. Nemnda kan ikke se at klageren, på bakgrunn av hans familietilknytning eller andre forhold i hjemlandet, skulle representere et unntak fra dette.
Nemnda finner etter dette at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren vil risikere reaksjoner som kan anses som forfølgelse i henhold til flyktningkonvensjonen, eller overgrep som omfattes av utlendingsloven § 15 første ledd ved retur til Afghanistan som følge av at han i forbindelse med sin asylsak har anført å ha konvertert til kristendommen i Norge.
Hva gjelder den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan, har nemnda vurdert denne på bakgrunn av informasjon fra blant annet FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR), ulike nyhetsformidlere og utenrikstjenesten. Sikkerhetssituasjonen for sivilbefolkningen varierer mellom ulike distrikter og provinser. I henhold til tilgjengelig landkunnskap er det i de sørlige og østlige områdene av landet militær aktivitet med trefninger mellom opprørsgrupper og
koalisjonsstyrker i samarbeid med den afghanske hæren (ANA). Videre er det i deler av landet kommandanter og krigsherrer som har makten og som begår omfattende brudd på menneskerettighetene. UNHCR har anbefalt at det vurderes subsidiær beskyttelse til afghanere som kommer fra disse områdene. I andre deler av landet er situasjonen generelt stabil, selv om det også der forekommer enkelthendelser som berører sivilbefolkningen, og UNHCR motsetter seg ikke at afghanere blir returnert til slike områder så lenge de også har tilknytning dit.
UNHCR oppdaterer sine sikkerhetsvurderinger jevnlig og baserer sine rapporter på en rekke kilder. De har for øvrig distriktskontorer i flere provinser. Endringer i sikkerhetssituasjonen vil raskt fanges opp av UNHCR, og norske utlendingsmyndigheter vil bli gjort kjent med disse. Nemnda legger på denne bakgrunn stor vekt på UNHCRs vurderinger av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan. På denne bakgrunn har nemnda i henhold til praksis lagt stor vekt på UNHCRs vurderinger av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan.
Ved nemndas vedtak av 20.03.2006 ble klageren ansett som vernet mot retur til sitt hjemsted i henhold til utlendingsloven § 15 første ledd, men det ble lagt til grunn at han kunne returnere til Kabul. Vedtaket bygget på den informasjon nemnda da hadde om situasjonen på klagerens hjemsted. Informasjonen kommer blant annet fra UNHCR, ulike nyhetsformidlere og utenrikstjenesten. Ut i fra nemndas kunnskap har imidlertid situasjonen på klagerens hjemsted nå forbedret seg. Dette gir seg blant annet uttrykk i at XX distrikt i Wardak provins ikke lenger er omfattet av UNHCRs anbefalinger om subsidiær beskyttelse. Den generelle sikkerhetssituasjonen er stabil, og det er ikke rapportert om alvorlige overgrep mot sivilbefolkningen.
Nemnda mener derfor at lovens § 15 første ledd ikke lenger er til hinder for retur til klagerens hjemsted og at klageren kan henvises til a returnere dit. Nemnda viser for øvrig til at store deler av Afghanistan, herunder Kabul, ikke er omfattet av UNHCRs anbefalinger om subsidiær beskyttelse
Når sterke menneskelige hensyn taler for det, eller når utlendingen har særlig tilknytning til riket, kan arbeids- eller oppholdstillatelse gis etter lovens § 8 annet ledd. Bestemmelsen er ikke ment å omfatte forhold som vil gjøre seg gjeldende hos de fleste søkere, jf at et av underliggende formål med utlendingsloven er å sørge for at det er en kontrollert og regulert innvandring til Norge. Det må i alle saker skje en avveining mellom omstendigheter som taler hhv. for og mot at det innvilges en tillatelse.
Den humanitære situasjonen i Afghanistan er generelt vanskelig. I henhold til blant annet FNs Utviklingsprogram (UNDP) er det mange steder mangel på grunnleggende infrastruktur som for eksempel tilførsel av rent vann, tilstrekkelig matvareforsyning og elementære helsetjenester. UNHCR advarer i sine eligibility guidelines av desember 2007 mot å returnere personer til andre områder enn deres opprinnelsessted eller steder der de tidligere har bodd. Dette begrunnes med at den tradisjonelle storfamilien, klanen og lokalsamfunnet utgjør den viktigste beskyttelses- og overlevelsesmekanismen i Afghanistan. Retur til andre steder kan derfor utsette afghanere for uovervinnelige vanskeligheter.
UNHCR utgjør en viktig kilde for norske utlendingsmyndigheter, uten at organisasjonens anbefalinger er rettslig bindende.
Nemnda mener at det ikke er utilrådelig å henvise klageren til retur. Det vises til at sikkerhetssituasjonen på klagerens hjemsted er tilfredsstillende. Det bemerkes videre at han
har tilknytning til hjemdistriktet gjennom å ha bodd der i store deler av sitt liv hvor han har gått på skole. Det er da ikke avgjørende at det er usikkert om han har nær familie igjen i
hjemdistriktet.
Dette innebærer at klageren plikter å forlate landet frivillig.
Dersom klageren ikke forlater landet frivillig, skal politiet iverksette vedtaket, jf. utlendingsloven § 40 og § 41.
Utlending som i medhold av utlendingsloven føres ut av Norge, plikter å betale utgiftene ved egen utreise, jf. utlendingsloven § 46 første ledd. Utlendingen skal også betale utgifter til vakthold når dette er nødvendig fordi han ikke vil forlate riket frivillig. Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg, og kan dessuten gi grunnlag for bortvisning ved senere innreise dersom utgiftene ikke er dekket, jf. utlendingsloven § 27 første ledd bokstav h. Klageren bes kontakte Politiets utlendingsenhet (PU), forut for en eventuell ny innreise, for å dekke utgifter som nevnt.
Utlending som i medhold av utlendingsloven føres ut av Norge, plikter å betale utgiftene ved egen utreise, jf. utlendingsloven § 46 første ledd. Utlendingen skal også betale utgifter til vakthold når dette er nødvendig fordi han ikke vil forlate riket frivillig. Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg, og kan dessuten gi grunnlag for bortvisning ved senere innreise dersom utgiftene ikke er dekket, jf. utlendingsloven § 27 første ledd bokstav h. Klageren bes kontakte Politiets utlendingsenhet (PV), forut for en eventuell ny innreise, for å dekke utgifter som nevnt.
Med mindre det mottas underretning om at det er gitt utsatt iverksetting av et vedtak som er anmodet omgjort, må dette paregnes effektuert dersom klageren-ikke har reist ut av landet innen den frist politiet har fastsatt.
Det gjøres særskilt oppmerksom på at utlendinger i henhold til utlendingsloven § 6 må ha tillatelse til opphold og arbeid i riket, og at opphold uten tillatelse kan danne grunnlag for utvisning, jf. utlendingsloven § 29 første ledd bokstava.
Kopi av vedtaket er sendt advokat Karstein Egeland. Klageren anses derved underrettet i henhold til forvaltningsloven §§ 12 tredje ledd og 27.
Politiets utlendingsenhet (PV) er sendt kopi av beslutningen for oppfølging. Det bes om at politiet fastsetter frist for utreise.
06.05.2008
XX
Nemndleder