VG har i to artikler presentert den nye utlendingsnemnda som fra januar skal erstatte Justisdepartementet i behandlingen av klager i asylsaker, men trivialiserer beklageligvis hensikten bak nemnda gjennom sammenligningen med en «folkejury». NOAS har i flere år gått inn for en annen måte å behandle disse klagene på, og har nettopp pekt i retning av en uavhengig, kollegial og domstolslignende nemnd i samsvar med enkelte andre nordiske lands ankeinstanser.
Gjennom avisoppslagene får man inntrykk av at utlendingsnemnden vil bli opprettet i et vakuum, og ikke som et alternativ til en ordning som mange, blant annet NOAS, lenge har vært kritiske til. Per i dag avgjøres klagene av et relativt lukket miljø i Justisdepartementet, hvor de samme saksbehandlerne fatter fortløpende vedtak i et stort antall saker. Det er ikke urimelig å hevde at det etter hvert går betydelig automatikk i vurderingen.

VGs Marie Simonsen henfaller dessverre til å raljere over nemnden, til tross for at tilsvarende ordninger allerede er etablert i noen av våre nordiske naboland og at de der har vært vellykkede. Juryordningen utgjør generelt en viktig del av grunnlaget både for det norske og for de fleste vestlige lands rettssystemer, og det er vanskelig å se at det skulle være noen åpenbare prinsipielle eller juridiske årsaker som skulle tilsi at asylsaker må være unntatt fra denne praksisen. Skal man følge Simonsens og Carl I. Hagens tankerekke, synes det meningsløst at vi i det hele tatt skal ha et omfattende og unektelig svært kostbart rettssystem i Norge med uavhengige domstoler, når man allerede har byråkratene i Lovavdelingen i Justisdepartementet.

Bukken og havresekken

En annen svakhet ved den nåværende ordningen er at Justisdepartementet /Kommunaldepartementet er Utlendingsdirektoratets overordnede, men samtidig har behandlet klager over vedtak fattet av UDI. Konsekvensen blir at de faglige føringene som departementet legger på UDI, for eksempel i forhold til sikkerhetssituasjonen i ulike land og tolkningen av lovverket, i praksis aldri blir overprøvd av et annet organ, til tross for at slike vurderinger ofte er kompliserte og i en del tilfeller kan være preget av politiske hensyn. NOAS ser ikke bort fra at et mer objektivt blikk for eksempel ville ha vurdert situasjonen i Colombia og på Sri Lanka svært annerledes – land hvor norske myndigheter har hatt avvikende oppfatninger fra fagmiljøer både i humanitære organisasjoner og på universitetene.

En av nemndens viktigste styrker er at asylsøkerne, sammen med sin advokat, selv vil få en anledning til å legge frem saken for de personene som skal avgjøre klagen. Dette er utvilsomt en betraktelig forbedring sett i forhold til dagens ordning, hvor to byråkrater som søkeren aldri vil møte avgjør saken på sine kontorer i regjeringskvartalet. Dette medfører også at advokatens rolle i klageomgangen nå vil bli fremhevet og at man vil få en langt mer reell juridisk representasjon enn det som er tilfelle per i dag.

Likebehandling eller løssluppenhet

Nemndlederne, som vil være fast ansatt, og koordineringsutvalget, som er underlagt direktøren, vil ha ansvaret for å opprettholde prinsippet om likebehandling, og faren for den løssluppenheten nemndens kritikere ser ut til å forvente synes sterkt overdrevet. Tvert imot har NOAS uttrykt en viss bekymring for at det vil bli ført for streng kontroll med enkeltnemndenes uavhengighet, og at det vil være for lite rom for den enkelte nemnd til å foreta en vurdering basert på forholdene i den enkelte sak. Den tendensen vi mener å se i dag er nettopp at det i noen tilfeller blir lagt så sterke føringer på vurderingen av hele grupper av asylsøkere at det kan gå på bekostning av behandlingen av den enkeltes søknad.

Utvelgelsen av nemndmedlemmer

Nemndens 600 medlemmer skal foreslås av Kommunaldepartementet, Utenriksdepartementet, Den Norske Advokatforening/Norges Juristforbund og et tyvetalls organisasjoner, deriblant NOAS. De humanitære organisasjonenes «kvote» er således på kun 15-20 nemndmedlemmer hver. Det er viktig å understreke at nemndmedlemmene ikke skal representere noen av disse institusjonene, men sitter i nemnden som uavhengige borgere.

Også NOAS har stilt seg noe kritisk til den størrelsen nemnden har fått og har hele tiden gått inn for at nemndens arbeid bør begrenses til asylsaker. Like fullt er det noe sent for de politikerne som har vært med på å vedta nemnden å bli overrasket over at antallet nemndmedlemmer er såpass høyt. Når vi de siste par årene har hatt en økning i antallet asylsøkere, er det naturlig at også antallet nemndmedlemmer nå er høyere enn da Stortinget vedtok nemnden, da ankomsttallene var svært lave.

Behov for evaluering

NOAS’ primære bekymring er derimot knyttet til at nemndlederen og nemndens sekretariat kan avgjøre saker hvor det ikke er «vesentlige tvilsspørsmål» uten at de legges frem for nemndens medlemmer. Den kanskje mest alvorlige kritikken mot nemnden bør komme dersom den faktisk ikke blir brukt – dersom det stadig blir opp til de fast ansatte i sekretariatet å avgjøre saker som burde ha vært behandlet av den enkelte nemndens medlemmer. NOAS planlegger å utferdige en rapport midtveis i 2001, med særlig vekt på direktørens, nemndledernes og sekretariatets rolle, hvor vår hensikt nettopp er å undersøke hvorvidt opprettelsen av nemnden har medført en reell forbedring av asylsøkernes rettssikkerhet.

Av Bjarte Vandvik og Morten Tjessem