Den nye praksisen for vurdering av asylsøkere fra Colombia legger en tydelig skillelinje mellom de søkerne som har med seg barn til Norge og de som ikke har det. Det individuelle asylgrunnlaget ser ut til å spille mindre rolle.
NOAS finner det forunderlig at norske utlendingsmyndigheter etter å ha vurdert menneskerettighetssituasjonen i Colombia til å være svært alvorlig, følger opp med å si at dette først og fremst gjelder barnefamilier. En underlig konsekvens av dette er eksempler på at søkere som har gjennomlevd kidnapping, tortur og voldtekt får opphold i Norge ikke på grunn av det de selv har vært gjennom, men kun av hensyn til barna. Mer alvorlig er det at vi har sett at andre søkere som har vært utsatt for den samme forfølgelsen ikke får opphold, simpelthen (slik virker det) fordi de ikke har barn.

Sett på bakgrunn av den særdeles grove forfølgelsen som det her er snakk om, fremstår en slik praksis som uforsvarlig. At hensynet til barna skal spille inn som én faktor blant flere i vurderingen av asylsøkeres beskyttelsesbehov, betyr ikke at retten til asyl generelt skal vurderes annerledes for enslige asylsøkere enn for barnefamilier.

Det synes å være de familiene som hadde råd til å ta med seg barna til Norge som nå får opphold. NOAS kjenner til tilfeller hvor svakere stilte familier, som ofte har vært tvunget til å plassere barna hos slektninger og venner før de selv måtte flykte, får avslag på sine søknader, selv om de har det samme beskyttelsesbehovet som de som hadde økonomiske midler til å ta barna med seg. Det mest forsvarlige ville ha vært å hente ut barna fra Colombia, ikke å sende foreldrene tilbake til en farlig situasjon.

Rune Berglund Steen, fagsekretær
Knut Eggen, informasjonssekretær