I sin kronikk 9. november går direktør i Utlendingsnemnda (UNE) Terje Sjeggestad igjen i rette med leger, psykologer og andre medisinske fagpersoner både for standarden på helseuttalelser i asylsaker og for at de setter seg ut over sine roller som medisinske fagpersoner. Det bildet som tegnes i kronikken er imidlertid svært unyansert og tendensiøst.
NOAS gjennomgår noen hundre helseuttalelser i året i forbindelse med vårt rettshjelpsarbeid. Det er et problem, først og fremst for asylsøkerne selv, at en del helseuttalelser ikke gir en fyllestgjørende og faglig eksakt fremstilling av deres helsesituasjon. Vi formidler derfor aktivt Sosial- og helsedirektoratets retningslinjer for helseuttalelser til leger vi er i kontakt med. Den fremstilling UNEs direktør gjentatte ganger har gitt av dette problemet synes likevel overdrevet, vi mistenker i den hensikt å diskreditere den kritikk som en del leger gir uttrykk for.

Det mest interessante i UNEs kronikk er derfor påpekelsen av at UNE mangler egne medisinsk sakkyndige. Dette er antagelig en viktig del av forklaringen på den frustrasjonen mange helsearbeidere opplever i møtet med utlendingsforvaltningen. Det er nærliggende å spørre hvorfor det har seg slik at medisinske fagpersoner i en del tilfeller ser det som nødvendig å gå ut over den rent medisinske uttalelse og enten uttaler seg om oppholdsspørsmål eller også kaster seg inn med et enda sterkere engasjement. På bakgrunn av den stadige kontakten vi har med helsepersonale i forbindelse med asylsaker, vet vi at når en del velger også å uttale seg om saksvurderingen, er det både fordi nemnda ikke innser alvoret i visse helsetilstander og fordi helsepersonalet opplever at deres faglige vurderinger rutinemessig blir mistenkeliggjort og overprøvd på uklart grunnlag. En grundig og presis helseuttalelse gis ikke sjelden en vurdering etter skjematiske kriterier og avspises med en standardformulering.

Sett i lys av den tragedien som fant sted tidligere i år, hvor en seks år gammel, alvorlig handikappet jente døde etter tvangsretur til Kosovo, er nemndas ensidige angrep på legestanden uten antydning til en selvkritisk holdning foruroligende. Kristiansund sykehus hadde i klare ordelag advart mot faren for liv. FNs Høykommissær for flyktninger hadde påpekt fraværet av adekvat behandling i Kosovo og hadde til og med bedt nemnda om å ta henne tilbake til Norge. Nemndas avslag verken kommenterer eller drøfter det norske helsevesenets advarsel om risikoen for hennes liv.

Leger har ikke et ansvar kun for å diagnostisere – de har også et helsefaglig og etisk ansvar for å sørge for at personer får den behandlingen de har behov for. Det skulle bare mangle at leger ikke reagerer dersom en pasient i praksis nektes behandling gjennom avslag og forestående retur til et land hvor behandlingsmulighetene er svært dårlige eller ikke-eksisterende. En lege har full adgang til å mene mye om en person bør behandles på den eller den klinikken i Norge. Derimot skal de altså ikke kunne mene noe om man bør behandles på en klinikk med høyt fagnivå i Norge eller sendes tilbake til mangelfull eller fraværende behandling i Kosovo eller Afghanistan.

Det er også et moment at helsepersonalet – til stor forskjell fra nemndas saksbehandlere – ofte har omfattende kontakt med asylsøkerne. Spesielt psykiske problemer kan fortone seg svært forskjellig for henholdsvis den legen som behandler pasienten og for den saksbehandleren som kun forholder seg til saksdokumentene. Vi vil hevde at en del av de sakene med alvorlige helsemessige problemer som blir avslått, kunne ha fått et annet utfall dersom saksbehandlerne faktisk hadde fått asylsøkernes tilstand like tett inn på livet som legene får. Når en lege leverer en grundig og seriøs helseuttalelse, er det bare naturlig at man reagerer dersom man ikke gjenfinner den samme grundighet og presisjon i nemndas tilsvar.

Sjeggestad viser til at det knytter seg særlige problemer til opplysninger om selvmordsfare: ”Når det hvert år kommer inn et tresifret antall helseerklæringer om selvmordsfare, mens faktiske selvmord i forbindelse med avslag og uttransportering ikke skjer, er det tydelig at vi befinner oss på et område hvor også helsepersonell kommer til kort som prognosemakere.” At man slik fordreier og holder tilbake problematisk informasjon, har bidratt til UNEs svake troverdighet blant organisasjoner og advokater. Faktum er at det de siste årene har vært to selvmord som var direkte knyttet opp mot avslag i asylsaker, en irakisk kurder i 2001 og en kosovoalbansk kvinne i 2004. Norske myndigheter er kjent med begge hendelsene. Det har også vært en rekke bekreftede selvmordsforsøk. Det er heller ikke psykologers oppgave å forutsi om en person vil begå selvmord, men å forebygge dette ved å identifisere en mulig risiko og eventuelt iverksette nødvendige behandlingstiltak. Sjeggestads kommentar synliggjør først og fremst den avgrunnen som finnes mellom tilnærmingene fra henholdsvis utlendingsforvaltningen og helsevesenet til personer med alvorlige psykiske problemer.

Direktøren avslutter med å uttale at ”vi heller ikke på utlendingsfeltet kan utelukke at korrupsjon eller korrupsjonsliknende forhold forekommer i relasjonen mellom helsepersonell og den som ønsker en helseerklæring med et bestemt innhold.” Dette er svært uforpliktende formulert – ingen kan naturligvis noen gang utelukke noe som helst. Dermed fremstår det som ren spekulasjon uten noe konkret grunnlag, og tjener primært til å underbygge det ensidige og mistenkeliggjørende bildet som tegnes i kronikken av en yrkesstand med generelt høy etisk og faglig integritet.

Rune Berglund Steen, fagsjef Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS)