I Aftenposten har det foregått en ordveksling mellom Faremo og Kjell Magne Bondevik, leder, Oslosenteret og Vigdis Vevstad, dr. jur., Oslosenteret

Her er det siste innlegget av  Bondevik og Vevstad fra Oslosenteret

Teknokratisk Faremo

I en kronikk i Aftenposten 7. februar beskriver vi behovet for ny lovgivning for å sikre at lengeværende barn med tilknytning til Norge får bli dersom det er til deres beste.  Hensikten er å sikre at barnas behov går foran andre hensyn. Overskriften i Faremos tilsagn 11. februar er: «Det humanitære rommet benyttes».  Men så fremføres kun de samme teknokratiske argumenter vi har hørt så mange ganger.  To av disse må kommenteres: «Asylinstituttet» og «rettferdighet og likebehandling».

Beskyttelse av asylinstituttet er å gi internasjonal beskyttelse til de som risikerer forfølgelse og er flyktninger i lovens forstand. Debatten om disse barna handler imidlertid ikke primært om asylinstituttet, men om lovens humanitære rom. Det handler om hva som skjer med barna etter at foreldrene har fått avslag på sin asylsøknad. Barna er uskyldig part. Og barna er selvstendige rettssubjekter vi har forpliktet oss til å passe på.

Faremo påpeker videre nødvendigheten av «forutsigbare og rettferdige regler».  Nettopp. Men vi trenger også en forvaltning som etterlever lovgivers intensjon.  Derfor må reglene presiseres. Politiske signaler er ikke nok.

For øvrig er det meningsløst å henvise til «likebehandling» når dette gjøres for å rettferdiggjøre negative vedtak. Det er ingenting som tilsier at negativt vedtak i én sak gjør det uriktig å innvilge i en annen så lenge rettsprinsippet om ivaretakelse av hensynet til barnets beste er oppfylt.

De øvrige innleggene kan du lese her: Asylbarna trenger ny lovgivning og Faremo sitt svar: Det humanitære rommet benyttes