Regjeringen har unnlatt å følge opp mangler i norsk regelverk for behandling av statsløse. FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, presenterte i 2015 en rapport om situasjonen for statsløse i Norge. Konklusjonen er at norsk lovgivning og praksis på flere områder strider med FNs to konvensjoner om statsløshet. Nå ligger saken hos Per Sandberg. Tar han ikke ansvar, må Stortinget sørge for at Norge ikke bryter folkeretten.

Les hele kronikken her.

Se FNs anbefalinger til norske myndigheter her.

Signalpolitikk

Hvorfor anvender ikke utlendingsforvaltningen utlendingsloven i tråd med FN-konvensjonen, slik de er pålagt? Svaret blir spekulasjoner. Kan det tenkes at regjeringen ønsker å utsette oppfølgingen av UNHCR-rapporten til etter Stortingsvalget i september? Å gi en ny gruppe mennesker – statsløse – en selvstendig oppholdsstatus etter norsk lov, er ikke i tråd med Listhaug og regjeringens signalpolitikk. Det er usikkert i hvor stor grad signalpolitikk faktisk påvirker antallet asylsøkere som kommer til Norge. Men uansett går Norges internasjonale forpliktelser foran signalpolitiske hensyn.

De statsløse må etter loven gis rettigheter. Dette kan gjøres ved at departementet instruerer Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda om å anvende loven i tråd med FN-konvensjonen. Som en midlertid løsning kan statsløse gis opphold på humanitært grunnlag etter utlendingslovens § 38. På sikt må det utredes hvilke endringer som må gjøres, for at Norge skal oppfylle forpliktelsene i konvensjonen fullt ut.

NOAS prøver saker for retten

Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) prøver nå flere saker for retten, for å gi statsløse de rettighetene de har krav på etter norsk lov. NOAS sender også saker til Sivilombudsmannen for en vurdering av en lovstridig forvaltningspraksis. Som et minimum må det kreves at utlendingsforvaltningen tar grundige juridiske anførsler på alvor og vurderer FNs konvensjon om statsløshet. Dessverre avvises argumentene ofte, uten at det engang vises til FN-konvensjonen. I noen tilfeller konkluderes det med at en person har statsborgerskap, kun basert på formalistisk lesning av et utenlandsk regelverk, uten individuell vurdering av hvordan regelverket anvendes i praksis. I andre tilfeller vises det til at personen kan tilegne seg statsborgerskap i en annen stat, selv om prosessen kan ta flere år. En slik rettsanvendelse ville stått til stryk på eksamen i jus.