AV INGVALD BERTELSEN, kommunikasjonsrådgiver i NOAS

Tidligere asylminister Bjarne Håkon Hanssen huskes stadig for sitt formanende slagord om hva som må være i fokus når det gjelder søkere med avslag: «Retur, retur, retur!» Etter hvert har vi forstått at også nåværende minister har et begrep som gjerne gjentas. Når Knut Storberget uttaler seg om asylpolitikk, er «human» en gjenganger i vokabularet. Denne humanismen i Justisdepartementet kom sist til uttrykk i et intervju i Klassekampen 17. april.

En human asylpolitikk er det alle ressurser nå settes inn på, får vi vite, og dette innebærer: «Raske vedtak, rask effektuering av vedtak, raskare integrering av dei som får bli, og raskare retur av dei som ikke skal bli.»

Her skal det gå unna, med andre ord. Departementshumanismen synes ut ifra dette særlig å handle om at jo kjappere prosessene forløper, jo mer humant blir det. Fokuset er altså på raske avklaringer, som alternativ til inhuman venting i uavklarthet.

Vi i Norsk organisasjon for asylsøkere (Noas) ser helt klart verdien av økt effektivitet. Det er for de færreste en god skjebne å bruke opptil flere år av sitt liv som ventende asylsøker, bare for å ende opp med avslag. Slik sett er det høyst prisverdig at ministeren er ivrig på dette, forutsatt at rettssikkerheten ivaretas.

Men vi er også nødt til å spørre: Hva med humaniteten i selve vurderingene og avgjørelsene i de raske vedtakene? Og humaniteten i det å bli henvist til flere av de landene og områdene som de raske returene skal gå til?

«Human asylpolitikk» bør være mer enn å spare asylsøkere for følgene av å bli vurdert ikke å ha et tilstrekkelig beskyttelsesbehov. Det sentrale for om politikken kan påberope seg å være human, må være at personer som trenger beskyttelse faktisk får dette, og at personer uansett ikke blir henvist til nød og lidelse, enten det er i hjemlandet eller i et annet europeisk land. Eller i Norge, for den saks skyld.

Storberget henviser i intervjuet igjen til at det er forvaltningen som tar denne type avgjørelser. Rent faktisk er jo dette riktig, men vi synes ministeren er i overkant unnvikende i forhold til den politiske ledelsens ansvar. Det er vanskelig å komme bort fra at Utlendingsnemnda (Une) sine prinsipielle beslutninger har samsvart påfallende godt med regjeringens målsetting om en streng asylpolitikk.

Denne harmonien viser seg ikke minst i holdningen til FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Storberget gjentar i intervjuet sin spissformulering at det er Norge og ikke UNHCR som bestemmer norsk asylpolitikk. Retorikken gjenspeiles av flere vedtak gjort av forvaltningen som strider klart med UNHCRs anbefalinger. Unes kuvending i forhold til spørsmålet om retur til førsteasyllandet Hellas og vedtaket som åpner for tilbakesendelse til Mogadishu og Sør-Somalia er spesielt markante eksempler.

Det politiske ansvaret for at asylpolitikken er human begrenser seg ikke bare til å sørge for at gjennomføringen er effektiv, men omfatter til syvende og sist også linjen som UDI og Une legger seg på. Når ministeren ved kontroversielle vedtak kun henviser til at han har «tillit til forvaltningen», tåkelegges at det er den sittende regjering som har det overordnede ansvaret for at praksis nå faktisk er mer restriktiv enn noen gang.