14. november i fjor fattet Stortinget vedtak om at det skal innføres nye «sårbarhetskriterier» i behandlingen av søknader om beskyttelse fra enslige mindreårige asylsøkere. Det ble også vedtatt stans i retur av en gruppe enslige mindreårige asylsøkere med opphold kun til fylte 18 år, som skal få sakene sine vurdert på nytt. Justis-, beredskaps- og innvandringsminister Sylvi Listhaug fulgte opp Stortingets vedtak gjennom en forskriftsendring og et rundskriv til Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE).

Da fristen for å søke om ny behandling gikk ut 2. mai, hadde 393 personer søkt. 138 av dem oppfyller ifølge UDI kravene til ny behandling. I underkant av 100 unge har søkt etter at fristen gikk ut, og har fått søknadene avvist. Per 5. juni har 28 av ungdommene som får ny behandling fått vedtak, og alle har fått opphold på humanitært grunnlag. Samtlige har fått en begrensning i vedtaket (etter utlendingsloven § 38-5) på grunn av mangel på identitetsdokumenter. En slik begrenset tillatelse gir ikke grunnlag for permanent opphold eller gjenforening med familiemedlemmer. Ungdom med begrenset tillatelse som har fylt 18 år innen vedtak, blir ikke bosatt i en kommune, men værende på asylmottak.

Søknadsfristen må oppheves

I underkant av 100 barn og unge har fått søknaden avvist fordi de søkte etter fristen som var den 2. mai. Det kan være gode grunner til at de unge ikke fikk søkt innen fristen. Norske myndigheter har ikke drevet oppsøkende arbeid for å finne barna og ungdommene for å informere om retten til å søke på nytt, og noen kan derfor ha fått vite om retten for sent til å kunne rekke fristen. I 2015 fikk en gruppe utsendte lengeværende barnefamilier mulighet til å få saken sin behandlet på nytt (se utlendingsforskriften § 8-5a). Det ble ikke gitt noen tidsfrist for å be om ny vurdering av saken, mens de enslige barna og ungdommene fikk en frist på tre måneder. Vi kan ikke se noen rimelige grunner til denne forskjellsbehandlingen.

Begrensede tillatelser påvirker psykisk helse, og forvaltningens praksis er for streng

NOAS erfarer at begrensede tillatelser på grunn av mangel på identitetsdokumenter påvirker barn og unges psykiske helse negativt. Det bekreftes også gjennom vår kontakt med representanter/verger og ansatte på omsorgssenter/asylmottak. Begrensede tillatelser skaper stor usikkerhet om framtiden, og det er en belastning å leve i uvisshet om videre situasjon i Norge. Det gjør det vanskeligere for de unge å konsentrere seg om skolen, og hemmer integrering.

De fleste enslige mindreårige som får en begrenset tillatelse, kommer fra Afghanistan. For å oppheve begrensningen må de først skaffe et nasjonal identitetskort (kalt tazkera) fra Afghanistan. Med dette identitetskortet kan de deretter få pass fra den afghanske ambassaden i Oslo. Mange har store utfordringer med å skaffe tazkera, enten fordi de ikke har kontakt med familiemedlemmer i Afghanistan som kan bistå, og/eller fordi det vil koste penger de ikke har. Utlendingsforvaltningen kan velge å oppheve begrensningene selv om det ikke legges fram pass. Men praksis er streng, og terskelen er svært høy for at begrensningene oppheves uten at det fremlegges pass.

Ungdommene må bosettes

Regjeringen bør følge UDIs anbefaling om å bosette ungdommene som får oppholdstillatelse etter ny behandling. Etter gjeldende regelverk vil ungdommene som får begrenset opphold etter de har fylt 18 år ikke bli bosatt. UDI mener det vil være i tråd med intensjonen bak den midlertidige bestemmelsen å bosette ungdommene. Ungdommene var mindreårige da de søkte om asyl, og de skal vurderes som mindreårige når de får saken behandlet på nytt. De bør derfor ha samme rett til bosetting som mindreårige. UDI peker også på at ungdommene har bodd lenge på mottak på grunn av saksbehandlingstiden, og at fortsatt opphold i mottak vil være integreringshemmende.