Vårt syn er at i saker hvor mishandlingen er alvorlig (med fare for liv eller helse), hvor det fortsatt er en reell risiko for mishandling ved retur og hvor beskyttelse fra hjemlandets myndigheter ikke kan påregnes, bør opphold innvilges. Kvinnens psykologiske situasjon og situasjonen til eventuelt medfølgende barn bør tas med i betraktningen hva gjelder terskelen for opphold. I saker hvor enten mannens mishandling eller hjemlandets manglende beskyttelse er forbundet med et diskriminerende kvinnesyn, vil saken dessuten falle innunder FNs Flyktningkonvensjon.

Nedenfor går vi kort gjennom de to sakene som har foranlediget dette brevet.

Sak 1: Iran (anonymisert – NOAS kan eventuelt kontaktes for nærmere informasjon)

Familien består av en 41 år gammel kvinne og hennes to sønner (henholdsvis 15 og 20 år gamle). De kom til Norge i slutten av 1997. Etter avslag fra Justisdepartementet i 1999 har de sittet i kirkeasyl i Lørenskog Frikirke. Deres sak ble behandlet av Utlendingsnemnda i et nemndmøte i mars 2002, hvor saken ble avslått. De har nylig måttet forlate kirken, og befinner seg på ukjent sted.

Ekteskapet ble inngått gjennom tvang, ved at kvinnens far ble truet av mannen. Mishandlingen var av særdeles grov karakter, og vedvarte gjennom en årrekke, blant annet i form av slag mot hode og bruk av kniv. Det foreligger en legeerklæring som dokumenterer arr etter kirurgiske inngrep med bakgrunn i grov, seksuell vold. Legeerklæringen dokumenterer også andre arr, blant annet etter kniv. Også den eldste sønnen ble utsatt for vold. Mannen skal ha tilknytning til Hizbollah og til iranske myndigheter. I forbindelse med oppholdet i kirkeasyl har familien konvertert til kristendommen.

Det var innvendinger fra utlendingsmyndighetene vedrørende familiens troverdighet på flere punkter. Disse har i stor grad blitt imøtegått i et omfattende svarskriv fra den eldste sønnen. Gjennom arrene etter kirurgiske inngrep står kjernen i saken uansett fast. Også nemnda legger i sitt vedtak til grunn at kvinnen har vært utsatt for mishandling. Nemnda skriver:

«Selv om nemnda legger til grunn at klageren har vært utsatt for mishandling i ekteskapet, er dette ikke oppholdsgrunnlag i Norge. Mishandling er et betydelig og universelt problem som ikke bare forekommer i land som fra vestlig synsvinkel kan oppfattes som kvinnediskriminerende. Utgangspunktet ved anførsler om mishandling i hjemmet er at hjemlandets myndigheter er, og bør være, nærmest til å beskytte klageren.»

Det er imidlertid vanskelig å se at Iran er et land hvor beskyttelse fra myndighetene på noen måte kan påregnes. Familien hadde på det tidspunktet da nemnda fattet sitt vedtak tilbrakt tre år i kirkeasyl. Dette ble av nemnda heller ikke oppfattet som et overbevisende uttrykk for familiens frykt, som et tillegg til de fysiske skadene etter mishandlingen.

Sak 2: Albania – Ardiana Saraci

Familien består av en 33 år gammel kvinne og hennes 3 barn (født henholdsvis 1997, 1998 og 2000). Familien kom til Norge i 1999, sammen med ektemannen. Deres sak ble avslått av Justisdepartementet 14.08.2000. Den ble behandlet av Utlendingsnemnda i et nemndmøte i juni 2002, hvor saken igjen ble avslått. NOAS er ikke kjent med hvor familien befinner seg.

Mannen ble av norsk helsevesen vurdert som psykotisk, og ble tvangsinnlagt på Valen sykehus i Hordaland etter mishandling av ektefellen på mottaket. Tidligere mottaksleder avga uttalelse i sakens anledning, og viste blant annet til at ”Hele beboermassen og de ansatte var livredde denne personen.” Også mottaksleder og de ansatte ble truet. Kvinnen er diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse. Mannen ble bortvist fra Norge etter avslag på asylsøknaden.

Nemnda skriver: «Nemnda legger med bakgrunn i det opplyste til grunn at klager er blitt slått og truet av sin eksmann i Albania før hun kom til Norge, og at hun ble utsatt for dette også etter at familien kom til Norge i 1999 og søkte asyl. Nemnda finner det videre med bakgrunn i det opplyste sannsynlig at ved retur for klager og barna til Albania, risikerer hun å bli oppsøkt av eksmannen som fortsatt vil kunne opptre truende og voldelig.» «Nemnda legger videre til grunn at klager har psykiske problemer/angst som kan relateres til problemer med ektefellen. Nemnda legger videre til grunn at klagers eldste datter har det psykisk vanskelig som følge av det.» «Nemnda legger også med bakgrunn i det opplyste til grunn at klager og barna har opparbeidet tilknytning til Norge ved at de har oppholdt seg i Norge siden september 1999, dvs i nærmere 3 år.»

«Nemnda finner imidlertid ikke at nevnte forhold hver for seg eller samlet innebærer at det foreligger sterke menneskelige hensyn/særlig tilknytning til riket som gjør at opphold bør gis.» «Når det gjelder problemene med eksmannen finner nemnda at dette er forhold som i utgangspunktet ikke kan gi grunnlag for opphold på humanitært grunnlag i Norge etter søknad om asyl, jf hensynet til en kontrollert og regulert innvandring.»

Vi nevner særskilt at nemnda, som begrunnelse for avslaget, først omtaler hensynet til en kontrollert og regulert innvandring. Vi finner det nødvendig å sette et spørsmålstegn ved den ensidige avveiningen nemnda her foretar mellom henholdsvis de innvandringspolitiske hensynene og kvinners behov for beskyttelse mot grov mishandling.

Nemnda anser videre at «albanske myndigheter har evne og vilje til å beskytte mot trusler og vold som i denne saken». Den tilgjengelige informasjon om Albania gir imidlertid liten grunn til å forvente reell beskyttelse fra albanske myndigheter (jfr. eksempelvis U.S. Department of State sin rapport om Albania av mars 2002). Albanske myndigheters beskyttelse vil trolig kun være av en slik formell art som gjør den anvendelig i et avslag fra norske myndigheter, og ikke av en slik reell art som vil innebære effektiv beskyttelse mot eksmannens overgrep.

Utlendingsnemndas øvrige praksis

Etter en gjennomgang av nemndas praksisbase (www.une.no) har vi funnet ytterligere to vedtak fra nemndmøter vedrørende mishandling i ekteskap. I begge tilfeller var familiene fra Iran. I den ene saken (praksisbasens referansenummer: 80038781:80) ble det gitt avslag, ut fra samme begrunnelse som ovenfor:

«Nemnda fant ikke at klageren fylte vilkårene for asyl da hennes problemer var av privat karakter og ikke kunne anses som «kjønnsbasert forfølgelse». Det var klagerens ektefelle som sto for mishandlingen og mishandling av kvinner er ikke sosialt akseptert i Iran og kan gi grunnlag for skilsmisse og erstatning. Myndighetene forutsettes å kunne gi klageren beskyttelse.” ”Nemnda fant heller ikke å kunne gi opphold på humanitært grunnlag, dels på grunn av innvandringspolitiske grunner da mishandling av kvinner er et universelt problem, og fordi hun kan søke skilsmisse som er vanlig i Iran.»

I den andre saken (praksisbasens referansenummer: 89060596:80) ble opphold på humanitært grunnlag innvilget, uten at det klart fremgår av saksbeskrivelsen hvorfor denne saken ble vurdert annerledes.

Ettersom de omtalte sakene ble behandlet i nemndmøte, danner sakene en negativ presedens for likeartede saker i fremtiden. På denne bakgrunn finner vi det nødvendig å signalisere vår sterke bekymring overfor Kommunalkomiteens medlemmer. Med mindre det kommer signaler fra annet hold, vil disse sakene risikere å være representative for norsk praksis overfor kvinner i slike situasjoner og deres barn.

Med vennlig hilsen
for Norsk Organisasjon for Asylsøkere

Morten Tjessem
generalsekretær

Rune Berglund Steen
fagpolitisk rådgiver

Kopi:
Kommunal- og regionaldepartementet, ved statssekretær Kristin Ørmen Johnsen
Utlendingsnemnda, ved direktør Terje Sjeggestad
Cecilia Bailliet, Universitetet i Oslo

Aktuelle lenker:

Sak 1:

Sak 2: