Justisministeren har uttrykt sterkt engasjement for beskyttelse av ofre for menneskehandel. Beskyttelse av tvangsprostituerte vil i mange tilfeller bety at de må gis opphold i Norge.
Av Anne Marit Austbø, rådgiver i Den norske Helsingforskomité og Morten Tjessem, generalsekretær i NOAS.

I Dagbladet 30. september skrev justisminister Odd-Einar Dørum en kronikk om filmen Lilja 4-ever. Filmen skildrer den brutale historien til en 16-år gammel jente som er offer for tvangsprostitusjon i Sverige. Dørum skriver at han ”føler det påkrevd å oppfordre andre til å se, til å forstå og ikke minst til å reagere”.

Selv har regjeringen reagert på problemet filmen omhandler ved å erklære at det skal utarbeides en handlingsplan mot menneskehandel. Dette er et viktig og svært velkomment tiltak.

Det er også positivt at handlingsplanen skal definere menneskehandel som et menneskerettighetsbrudd. Overfor menneskerettighetsbrudd har staten ansvar både for at ansvarlige blir straffet og at ofrene blir beskyttet. Dørum peker da også ut beskyttelse av ofrene og rettforfølgelse av de ansvarlige for overgrepene som hovedprioriteringer for Justisdepartementet.

Nettverk

I praksis vil beskyttelse av ofrene i mange tilfeller bety beskyttelse mot tilbakesendelse til hjemlandet. Menneskehandel drives av kriminelle nettverk. Tvangsprostituerte kvinner lever under trusler om at de selv eller deres familie vil bli utsatt for represalier dersom de kontakter politiet. I hjemlandet mangler myndighetene ofte evne eller vilje til å beskytte ofrene. I enkelte land er det dokumentert at kriminelle nettverk har samarbeidet med politiet om denne virksomheten.

Vedtak i asylsaker vedrørende tvangsprostitusjon kan tyde på at den nylig uttrykte politiske forståelsen for, og viljen til å gjøre noe med menneskerettighetsproblemet menneskehandel i dag ikke reflekteres i embetsverket. Et eksempel er et negativt vedtak UDI fattet i juli i år overfor en albansk kvinne som fryktet at hun igjen ville bli solgt som prostituert ved retur. UDI anerkjente at kvinnen var tvangsprostituert, men la til grunn at tvangsprostitusjon er en kriminell handling, og ikke et menneskerettighetsbrudd: ” Trusler og trakassering fra kriminelle miljøer ansees ikke å være forhold av en slik art at det danner grunnlag for asyl.”

Beskyttelse

Fordi tvangsprostitusjon er forbudt i Albania forutsatte UDI at kvinnen ville få nødvendig beskyttelse der; dette til tross for at ikke bare politiet der, men også det politiorganet som skal etterforske politiets opptreden i disse sakene, lider under korrupsjon.

Det er bekymringsfullt dersom vedtaket i denne saken er utrykk for UDIs generelle holdning til beskyttelsesbehovet til kvinner utsatt for tvangsprostitusjon. Å vedta å ikke gi opphold til disse kvinnene synes å være i direkte strid med Dørums målsetning om å beskytte ofrene for menneskehandel. Det synes forøvrig også å være i strid med målsetningen om å bryte opp de kriminelle miljøene som står bak denne handelen – for hvordan skal man kunne rettsforfølge disse personene dersom man sender vitnene ut av landet?

Ta kontakt

Vi har fått opplyst fra UDI at kvinner som ikke har søkt asyl før de pågripes av norsk politi normalt ikke vil anses å ha et beskyttelsesbehov. Resonnementet i dette argumentet synes å være at dersom de virkelig har behov for beskyttelse ville de ha kontaktet politiet på egen hånd. Dette kan sikkert være tilfelle i noen saker. En generalisering vil imidlertid være uhyre farlig. Historien om Lilja er et godt eksempel. Filmen viser hvor umulig det kan være for ofrene å ta kontakt for å få hjelp. Den skildrer også grovheten i den fysiske integritetskrenkelse som tvungen prostitusjon representerer, og som gjør at slike overgrep er alvorlige og grove menneskerettighetsbrudd som bør gi grunnlag for beskyttelse.

Når regjeringen nå skal utarbeide en handlingsplan mot menneskehandel er det helt nødvendig at beskyttelsesaspektet blir inkludert. I mellomtiden bør man vurdere å sende UDI på kino.