–         Det er ingen flyktningkrise i Europa. Det er en politisk krise. Mens Europa applauderer folkets frigjøringskamp i Nordafrika og Midtøsten, stenger Europa grensene for mennesker som flykter fra ustabilitet, arbeidsløshet, krigshandlinger og terror.

Christopher Hein leder det italienske Flyktningrådet. Han deltok i det årlige ledermøtet i det europeiske rådet for flyktninger og eksil, ECRE i Brussel sist fredag.  Til sine kolleger i europeiske asyl- og flyktningorganisasjoner fortalte han om hvordan han nå skammer seg over utviklingen i Italia og Europa.  Generalsekretær Bjarte Vandvik i ECRE mener de europeiske statene, med Italia og Frankrike i spissen,  spiller et kynisk spill med flyktninger fra Tunisia og Libya som innsats. Vandvik viser til kontrasten mellom den europeiske reaksjonen på krig og konflikt på Balkan for 15 år siden. Da håndterte de vesteuropeiske statene en halv million flyktninger. Tyskland alene tok imot 350.000 flyktninger.

I dag skal problemet løses ved å beskytte Europa  – og ikke de mennesker som  rammes av omveltninger og konflikt. I stedet for å åpne grensene, stenges de og europeiske ledere vil løse alle problemer ved å gi penger til naboland i Nordafrika. Også Norsk Organisasjon for Asylsøkere, NOAS, er dypt bekymret over hvordan Europa, inklusive Norge, stenger grensene for mennesker drevet på flukt på grunn av konflikter, ustabilitet og opprør.  Opprør og konflikter hvor Norge og andre europeiske stater gjennom EU og NATO spiller en aktiv, politisk og militær rolle.

Hittil har det kommet drøyt 30.000 migranter til Italia og Malta. Samtidig har over 300.000 strandet i flyktningleire i Tunisia. Andre drives på flukt sjøveien fra Libya. Rapporter fra den italienske øya Lampedusa, bare 113 kilometer fra den nordafrikanske kysten, forteller om flyktninger som ble tvunget ut i båt av Gaddafi-tilhengere. Slik blir flyktningene pant i en konflikt mellom Gaddafi-regimet og europeiske NATO-land. FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, slo alarm i forrige uke, og mener at så mange som 1200 trolig er omkommet på flukt over Middelhavet i overfylte farkoster og uten å motta hjelp fra europeisk kystvakt.

Allerede for mange uker siden ble situasjonen ved de italienske mottakssentrene på Lampedusa karakterisert som uholdbare. Flere internasjonale humanitære organisasjoner har slått alarm om kritikkverdige sanitære forhold og manglende sikkerhet for flyktningene på den italienske øya. I slutten av mars kom statsminister Silvio Berlusconi på rask visitt og lovet at de da drøyt 6.000 immigrantene skulle være evakuert fra øya innen 60 timer. Et løfte som aldri ble holdt.

I stedet inngikk den italienske innenriksminister Roberto Maroni en uke seinere en avtale med Tunisia om vilkårlig retur av inntil 60 migranter per dag. Til gjengjeld fikk Tunisias overgangsregjering overlevert fire kystvaktbåter fra Italia. Gjennomsnittlig kommer nå 700 flyktninger daglig til Lampedusa.  En returavtale som sikrer Italia rett til å returnere under ti prosent av denne strømmen, er langt unna Maronis lovede ”tetting av kranen”. Den italiensk-tunisiske avtalen er i strid med Schengenavtalens krav om at migranter skal informeres om innholdet i utvisningsvedtaket før tvangsretur. I tillegg undergraver den forenklede utvisningsprosedyren migranters rett til å påklage administrative beslutninger og retten til å søke politisk asyl.

Migrantene i og fra Nordafrika er en sammensatt gruppe.  Mange av dem er utdannede tunisiere, libyere og andre nordafrikanere på jakt etter jobb etter at turisme og andre deler av nærings- og arbeidsliv har brutt sammen på grunn av konflikt og ustabilitet i regionen. De er økonomiske flyktninger, men de er tvuinget på flukt av politiske årsaker og på grunn av folkelige opprør og overgangssituasjoner som applauderes i Europa. En annen gruppe er arbeidsinnvandrere fra Asia og Afrika sør for Sahara som nå har blitt tvunget på flukt fra Libya. Store grupper blant dem er palestinere og irakere, som kan ha en blandet politisk og økonomisk begrunnelse for at de i utgangspunktet valgte å søke arbeid i Libya. Fra Bangladesh og andre asiatiske land kommer rene økonomiske migranter, som nå har havnet i en flyktningefelle i Tunisia, eller drives på flukt sjøveien fra Libya. En tredje gruppe er flyktninger og politiske asylsøkere fra Somalia, Eritrea og Sudan, som har strandet i Tunisia på sin flukt mot trygghet i Europa.

Italienerne har krevd innsats fra EU-fellesskapet i å håndtere flyktningstrømmen.  Løfter ble gitt, men lite har skjedd for å bidra til å avhjelpe den humanitære nødssituasjonen i Middelhavet. Italia har svart med å utstede midlertidig visa til flere tusen migranter.  Dermed fikk de rett til å bevege seg fritt innenfor de 25 Schengenstatene i Europa. President Nicolas Sarkozy ble rasende over den italienske frekkhet å utstyre tusener av fransktalende nordafrikanere med familie i Frankrike, med nødvendige reisedokumenter til å ta seg videre. Statsminister Berlusconi lykkes dermed i å få en sterk alliert i et fransk-italiensk initiativ for å fremme midlertidig gjeninnføring av grensekontroll mellom medlemmer av Schengensamarbeidet – ”i særlige tilfeller”. 

I Danmark har leder Pia Kjærsgaard i Dansk Folkeparti benyttet den voksende humanitære krisen i Nordafrika i danske folketingsforhandlinger om regjeringens pensjonsreform. Den Venstre-Konservative regjeringen fikk for en drøy uke siden sin reform. Betalingen var å gjeninnføre dansk grensekontroll. Behovet for å gjeninnføre regelmessige grensekontroller ble begrunnet med veksten i organisert innbruddskriminalitet fra Østeuropa og behov for å bekjempe smugling av våpen og narkotika. Selv om representanter for dansk politi viser til at de varslede tiltakene ikke vil bety noe i bekjempelsen av denne typen kriminalitet. Derimot vil de skjerpede grensekontrollene være nok et negativt signal fra Danmark overfor menneskesmuglere, flyktninger og asylsøkere. Og det kan ikke være tvil om at et slikt signal passer Dansk Folkeparti svært godt i det EU-statene står overfor vanskelige, men helt nødvendige forhandlinger om fordeling av ansvar for de mange tusen flyktningene som nå desperat forsøker å komme seg til Europa fra diktaturer, fattigdom, krig og konflikt i Afrika.

Og hva gjør Norge mens dramaet utfolder seg rundt Middelhavet? Bidrar med vårt: Bomber Libya og returnerer asylsøkere til Italia.