Av Sylo Taraku, seniorrådgiver i Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS)

 

Høyres innvandringspolitiske talsmann Bent Høie har nylig tatt til orde for å bruke kutt i norsk bistand som pressmiddel mot land som nekter å ta i mot returnerte asylsøkere fra Norge. NOAS mener at et slikt tiltak vil virke mot sin hensikt. 

 

Det at et betydelig antall asylsøkere med avslag ikke reiser hjem frivillig, representerer en stor utfordring for norsk asylforvaltning. NOAS mener at effektivisering av returer er viktig for å opprettholde asylinstituttets integritet.

 

Det at enkelte land nekter å ta i mot egne borgere, sier også noe om hva slags regimer asylsøkere har flyktet fra. Hvis det skal gis utviklingshjelp til disse landene bør det stilles krav om antikorrupsjonstiltak og respekt for menneskerettigheter, men hjelpen mister sin troverdighet dersom den kobles til bestemte innvandringspolitiske hensyn.

 

Når bistandsmidler holdes tilbake er det ikke makthaverne det vil gå utover, taperne vil snarere være de som u-hjelpen er ment for. Siden fattigdom og mangel på demokrati er faktorer som bidrar til utvandring, er det viktig å ha i mente at tiltak som motvirker dette vil kunne dempe flyktningproblemene i verden. Å kutte u-hjelpen vil derfor kunne få en motsatt effekt enn den man ønsker. 

 

NOAS mener myndighetene heller bør satse på støtteordninger til asylsøkere med avslag. De eksisterende returprogrammer for asylsøkere fra Nord-Irak og Afghanistan bør utvides til å gjelde flest mulige nasjonaliteter. Returstøtte gir asylsøkere en reell mulighet til å reetablere seg i hjemlandet, og vil dermed kunne motivere flere til å velge frivillig retur.

 

En utvidelse av returstøtteordningen vil trolig også kunne stimulere til returavtaler. Argumentet er at hvis det er mulig å tvangsreturnere, så vil flere reise frivillig. Disse vil dermed kunne bringe med seg økonomiske og menneskelige ressurser som vil bidra til å utvikle samfunnet de vender tilbake til.

 

Innlegget sto på trykk i Klassekampen 22. april 2009