Årets NOAS-seminar vel i havn
Tirsdag 11. mai arrangerte NOAS’ sitt årlige fagseminar i Litteraturhuset, der vi kunne glede oss over godt oppmøte, tross finværet. Temaet var Utlendingsnemndas framtid, og de frammøtte fikk høre tre innledere med hver sine innfallsvinkler til dette, før politikere fra fem av stortingspartiene fikk slippe til i en debatt.
SEMINAR OM UTLENDINGSNEMNDAS FRAMTID
Tirsdag 11. mai arrangerte NOAS’ sitt årlige fagseminar i Litteraturhuset, der vi kunne glede oss over godt oppmøte, tross finværet. Temaet var Utlendingsnemndas framtid, og de frammøtte fikk høre tre innledere med hver sine innfallsvinkler til dette, før politikere fra fem av stortingspartiene fikk slippe til og debattere.
Aller først holdt konstituert generalsekretær i NOAS Sylo Taraku en velkomsthilsen. Han innledet med å gi bakgrunnen for seminaret; diskusjonen om hva som skal skje med klageorganet i asylsaker, Utlendingsnemnda. Nemnda har blitt kritisert både for å opptre for selvstendig i forhold til politisk styring, og for nærmest å fungere som de politiske myndigheters forlengede arm og dermed svikte sin oppgave som forvalter av asylsøkernes rettigheter. Taraku ga uttrykk for at NOAS ennå ikke hadde tatt standpunkt til spørsmålet om det er mest hensiktmessig å beholde nemnda eller erstatte den med en domstol etter svensk modell, og håpet at seminaret ville være et bidrag til belysning av spørsmålet slik at det blir enklere for NOAS og andre å vurdere dette.
Michael WilliamsFørst til å innlede var Michael Williams, nå konsulent i Svenska Kyrkan, men tidligere leder av Flyktinggruppernas och Asylkomiteernas Riksråd (FARR), og med mange års erfaring fra asylfeltet i Sverige. Han redegjorde først for bakgrunnen for omleggingen til asyldomstoler i nabolandet, som for fire år siden erstattet en nemndordning lik den vi har i Norge i dag. Viktige grunner til reformen var at få asylsøkere fikk møte personlig under nemndbehandlingen og at det var lite åpenhet omkring landinformasjonen. Disse manglene syntes i stor grad å være avhjulpet med dagens ordning, som har gitt større grad av muntlighet, åpenhet og større krav til begrunnelse fra myndighetenes side. Av de mer problematiske trekkene i forhold til ivaretakelse av rettsikkerheten som Williams kom inn på, var at de tre domstolene i Sverige har vist seg å utvikle forskjellig praksis, samt at myndighetene gjennomgående står sterkere ressursmessig enn motparten i domstolsforhandlinger.
Per Lægreid
Professor i statsvitenskap Per Lægreid tok et overblikk på utviklingen innen utlendingssektoren, og la vekt på at denne har vært preget av en iver etter å omorganisere. Utlendingsfeltet har gjennomgående framstått som et komplekst og vanskelig politikkområde med kompliserte ansvarsforhold. I senere år (etter 2005) har tendensen gått i retning av mer politisk kontroll, samordning og sentralisering. Lægreid avrundet sin gjennomgang med å hevde at omstilling ikke er det samme som framskritt, og at litt arbeidsro nok kan ha sine fordeler. Angående spørsmålet om hvilken variant av organisering som vil være den beste, mente professoren at det ikke finnes noen universalmedisin, noen løsning som vil kunne tilfredsstiller alle behov og interesser. Man må leve med at verdier og normer varierer, og at det neppe vil være mulig å komme fram til et felles mål.
Jonas MyhreHøyesterettsadvokat Jonas Myhre tok utgangspunkt i sine erfaringer med Utlendingsnemnda fra sitt arbeid i Advokatforeningens aksjons- og prosedyregruppe i utlendingsrett, som tar utvalgte asylsaker som har fått endelig avslag til retten. Hans konklusjon er at UNE ikke fungerer som den domstolsliknende instans som var intensjonen ved opprettelsen, men snarere framstår som et administrativt organ. Myhre pekte på trekk ved vedtak, for å belyse hvordan han mener nemnda på forskjellige måter gjør vurderinger på sviktende grunnlag og i for liten grad bygger på åpenhet omkring egne forutsetninger og kilder. At nemndbehandling med personlig fremmøte benyttes kun helt sjelden gjør at prinsipper om partsinnsyn og uttalerett ikke er tilstrekkelig ivaretatt. Myhre avsluttet med å spørre om Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker kunne være et forbilde for et nytt UNE, for i større grad å gjøre klagebehandlingen til en reell topartsprosess.
Politisk debatt
Den påfølgende politiske debatten ble ledet av Linn Stalsberg, som først ga hver av debattantene mulighet til å komme med korte innledninger:
Venstres Helge Solum Larsen mente UNE ikke fungerer tilfredsstillende i dag, og framholdt at hvis det ikke skjer noe dramatisk i forhold til organets håndtering av asylsøkernes rettsikkerhet, bør det i stedet opprettes en domstol for disse sakene.
Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen bekreftet at hans parti ønsker klagesaksbehandlingen tilbake til Justisdepartementet, fordi det bør være politikernes ansvar å styre dette feltet.
SVs Heikki Holmås argumenterte for opprettelse av asyldomstoler, og la vekt på at konvensjonsbestemte rettigheter bør være vernet fra påvirkning fra politikere.
Arbeiderpartiets Lise Christoffersen la an en mer åpen tilnærming til spørsmålet om nemnd eller domstol, og la vekt på å få et system som var effektivt og som sørget for konsistens mellom de forskjellige organene.
Høyres Trond Helleland la som Amundsen vekt på at det er politikerne som må ha ansvaret for de vurderingene som gjøres, og at det i forholdt til forvaltningen er viktig å komme fram til en løsning som avklarer bruken av forskrifter og instrukser.
Utdrag fra debatten:
Et av temaene som ble diskutert var politikernes engasjement i forhold til enkeltsaker. Amundsen kritiserte representanter for andre partier, særlig SV, for å blande seg inn i slike på sviktende grunnlag. Det ble replisert blant annet fra Christoffersen at politikere på grunn av sin ombudsrolle måtte kunne hjelpe asylsøkere som henvender seg i forhold til prosessen, uten å prøve å påvirke utfallet av sakene deres. Holmås svarte at det ofte vil være riktig og viktig å trekke fram enkeltsaker for å belyse og identifisere mer prinsipielle spørsmål.
Amundsen berømmet Arbeiderpartiet, og mente at de hadde hentet elementer av sin politikk fra Fremskrittspartiet. Han la vekt på at det må være en helhetlig tilnærming til feltet, der asylspørsmålet må ses i sammenheng med generelle innvandringspolitiske hensyn. SVs representant ble utfordret fra høyresiden på at de tross alt står bak regjeringens politikk, og at dette rimer dårlig med enkelte av framleggene partiet ellers kommer med. I sitt forsvar mente Holmås blant annet at kursen til den nåværende politiske ledelse er et fremskritt i forhold til innstramningsfokuset i forrige stortingsperiode.
Christoffersen kritiserte FrP og V for skråsikkerhet, og tok til orde for en mer lyttende holdning i forhold til spørsmålet om nemndas skjebne, og da også til kritiske stemmer som den Jonas Myhre og Advokatforeningen representerer. Helleland mente at hvis UNE beholdes bør den kunne instrueres på samme måte som UDI, og ellers at ressursbruken er et viktig argument mot å innføre domstoler. Helleland og Amundsen ga ellers begge uttrykk for at de ikke hadde noen mistillit til nemnda i forhold til hvordan den har fungert i forhold til de forutsetningene som er gitt, og at det er det sistnevnte som er problemet.
Solum Larsen hevdet at asyldiskusjonen er preget av mer generelle oppfatninger om innvandring, der fremmedfrykt er et element. I forlengelsen av dette kritiserte han særlig FrPs tendens til å ville framstille det slik at det forekommer et enormt misbruk av asylinstituttet, og koblingen mellom asylsøkere og kriminalitet. Holmås kom inn på at språkbruk er viktig, og at det ikke må framstilles slik at personer som får avslag automatisk er misbrukere av asylinstituttet.
Fra salen brakte innleder Michael Williams på bane Norges forhold til asylpolitikken i EU.
Christoffersen henviste her til den nylige stortingsmeldingen om emnet, og la vekt på at det jobbes for minstestandarder som vil kunne løfte ivaretakelsen av asylinstituttet i de landene der dette er under press i dag. Helleland ga uttrykk for at Høyre kunne gi sin tilslutning til konklusjonene i meldingen, mens Holmås la vekt på betydningen av at de nordiske landene i felleskap gjør en jobb for å påvirke utviklingen internasjonalt til det bedre.