Replikk: Terje Sjeggestad overser poenget
Direktør Terje Sjeggestad i Utlendingsnemnda (UNE) hevder i Klassekampen 7.4. at Helsingforskomiteen, NOAS og Amnestys kronikk samme sted 27.3. retter “kraftig og uberettiget” kritikk mot hans organisasjon. (…) Vårt anliggende er å uttrykke bekymring angående UNEs rolle nettopp som forvalter av hensynet til menneskerettighetene. UNEs uavhengighet er knyttet til at organet skal stå for juridisk-faglige vurderinger, der Norges internasjonale forpliktelser står sentralt. Slik blir UNE også en faglig, rettighetsorientert ”buffer” i forhold til politikere som kan ha helt andre innfallsvinkler til feltet. Men nemnda er langt fra å være dette når den vedtar å sende asylsøkere tilbake til Hellas.
Av Bjørn Engesland (Den norske Helsingforskomité), Sylo Taraku (NOAS), John Peder Egenæs (Amnesty Norge)
Direktør Terje Sjeggestad i Utlendingsnemnda (UNE) hevder i denne avis 7.4. at Helsingforskomiteen, NOAS og Amnestys kronikk samme sted 27.3. retter “kraftig og uberettiget” kritikk mot hans organisasjon. Han imøtegår her for det første at UNE har gitt etter for politisk press, og for det andre at UNE har forbudt et medlem av sin stornemnd å gi offentlige uttalelser om prinsipielle sider ved en stornemndsbeslutning. Det sentrale punkt for våre organisasjoner, som også ble uttrykt i kronikken, er imidlertid et tredje punkt som Sjeggestad ikke nevner: Om Norge bryter menneskerettighetene ved å returnere asylsøkere til Hellas. Det mener vi det er stor fare for.
Når det gjelder det første spørsmålet, pekte vi på det påfallende samsvaret mellom svingningene i UNEs standpunkter og de politiske markeringene i denne saken. Sjeggestad antyder på sin side at ‘press’ og signaler fra regjeringen stiller i samme kategori som det ‘press’ som vi frivillige organisasjoner måtte representere.
Vårt anliggende er å uttrykke bekymring angående UNEs rolle nettopp som forvalter av hensynet til menneskerettighetene. UNEs uavhengighet er knyttet til at organet skal stå for juridisk-faglige vurderinger, der Norges internasjonale forpliktelser står sentralt. Slik blir UNE også en faglig, rettighetsorientert ”buffer” i forhold til politikere som kan ha helt andre innfallsvinkler til feltet.
Men nemnda er langt fra å være dette når den vedtar å sende asylsøkere tilbake til Hellas. Ikke når det foreligger massiv dokumentasjon på at greske myndigheter ikke er i nærheten av å oppfylle minstestandarder for behandling av asylsøkere i forhold til rettssikkerhet og velferd, og heller ikke gir vern mot tilbakesendelse til land der de risikerer å utsettes for umenneskelig behandling. UNE framstår da tvert imot som et organ som tar parti for realpolitiske hensyn når disse stilles opp mot menneskerettslige.
Dr. juris Terje Einarsen ble utsatt for svært kraftig kritikk fra Sjeggestad da han som medlem av stornemnda uttalte seg offentlig om grunnlaget for sin dissens. Det er pussig at Sjeggestad mener at karakteristikkene han selv tok i bruk er dekket av UNE-direktørens ytringsfrihet, mens Einarsen altså ikke bør kunne uttale seg på faglig grunnlag.
I stedet for å forsøke å styre hvem som skal få diskutere UNEs avgjørelser i offentligheten, burde lederen ønske en fri meningsutveksling om grunnlaget for disse velkommen, i tråd med UNEs påståtte åpenhetsfilosofi. Diskusjonen om norske myndigheters forhold til menneskerettslige forpliktelser er for viktig til at etatsledere skal kunne fordele talerett.