Mens tvangsreturene øker i rekordfart somler regjeringen med å innføre lovpålagt tilsyn med returene. 

24. desember 2010 trådte EUs returdirektiv i kraft som norsk lov. Direktivet pålegger Norge å føre et effektivt tilsyn med tvangsreturer. Til tross for massive bevilgninger til tvangsretur, velger regjeringen ikke å prioritere rettssikkerheten til de som skal returneres.

Karin Andersen stilte 6.1.2015 skriftlig spørsmål i Stortinget til justis- og beredskapsminister Anders Anundsen. Hun viste der til et felles brev fra 10 norske menneskerettighetsorganisasjoner og Den norske kirke fra sommeren 2014 (les brevet her), hvor fremgang i arbeidet med å innføre et tilsyn etterspørres.

Ministeren svarte at:

• Ved tidspunkt for Stortingets samtykke hadde landene heller ingen felles fortolkning eller forståelse av hvilke krav som skal settes til et slikt system. Norge har lagt til grunn at artikkelen må fortolkes som et krav til generelt tilsyn av det enkelte lands retursystem og har tilkjennegitt at det norske systemet for tilsyn med returer tilfredsstiller direktivets krav. Det ble imidlertid tatt forbehold i Prop. 3L (2010-2011) om at det materielle innhold i bestemmelsen ville bli klarere når EU-kommisjonens studier av de ulike lands praksis ble ferdig.

  Siste del av ekstern studie ble overlevert EU – kommisjonen i juni 2013 og kommisjonens siste anbefalinger kom høsten 2014. 

Svaret fra Anundsen er imidlertid misvisende. Studien statsråden viser til er en studie som ble tilgjengelig allerede i 2011, ikke i 2014, som Anundsen viser til. I Stortingsproposisjon (Prop. 3L (2010-2011)) vises det til denne studien, hvor hovedfunnene har vært tilgjengelige for både den nåværende og tidligere justisministre siden 2011:

• Det kan i denne sammenheng også påpekes at EU for tiden har en studie av praksis og lovgivning knyttet til kontrollsystemene i medlemslandene. Studien er et fellesskapstiltak innenfor returfondet. Det ligger også i mandatet at studien skal bidra til å hjelpe medlemslandene til å gjennomføre returdirektivets artikkel 8 (6) i intern rett. Studien skal være ferdig innen utgangen av 2010. Det materielle innholdet i bestemmelsen vil da trolig bli klarere. (vår utheving)

Og hva bestemmelsen sier – og hvilke konsekvenser det får for Norge, ble faktisk klart for mer enn tre år siden. NOAS var blant dem som påpekte det manglende norske tilsynet i en rapport fra februar 2013. Vi viste der til studien «Comparative Study on Best Practices in the Field of Forced Return Monitoring» som forarbeidene fra 2010 viste til, og kontaktet alle instanser som ble ansett å ha en rolle i tilsyn med tvangsreturer. Verken Sivilombudsmannen, tilsynsrådet for Trandum, barneombudet eller Likestillings- og diskrimineringsombudet mente de hadde noen rolle i monitorering av tvangsretur. At POD, PU, spesialenheten for politisaker og domstolene ikke fører et effektivt, uavhengig tilsyn er klart. I praksis føres det i dag ikke noe tilsyn med tvangsreturer fra Norge.

NOAS mener det ikke er godt nok når Anundsen nå vil «vurdere å innføre et mer spesifikt tilsynssystem […] som er tilstrekkelig uavhengig». Norge har vært forpliktet til å ha et tilsyn med tvangsretur i flere år og må innføre det nå.

NOAS anbefaler at tilsynet legges til sivilombudsmannens forebyggingsenhet.