Illustrasjonsbilde

Rapport om barnets beste i utvisningssaker

NOAS og Redd Barna lanserer rapporten Barnets beste i utvisningssaker, som viser grove mangler i UDIs vurderinger av barnets beste.

Rapporten lanseres på et frokostseminar i dag i advokatfirmaet Wiersholms lokaler. Lanseringen streames og kan følges på vår Facebook-side

Les hele rapporten med konkrete anbefalinger

Etter FNs barnekonvensjon art. 3 og Grunnloven § 104, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Allikevel svikter UDIs vurderinger av hensynet til barnets beste i utvisningssaker der barn risikerer å miste det viktigste de har: mor eller far.

NOAS og Redd Barna mener det er viktig at Storting og regjering gjør det helt tydelig ovenfor forvaltningen hva som er forventningene til vektlegging av barns beste og utredning av individuelle konsekvenser for barn i den enkelte utvisningssak, i tråd med internasjonale forpliktelser Norge er bundet av.

Barna må gis rettshjelp, og utlendingsforskriften må endres for å sikre at barnets beste utredes og vektlegges slik Barnekonvensjonen krever.

Hovedfunn i rapporten

  • Det gis ikke ekstra rettshjelp i utvisningssaker som berører barn, og det er urimelig å forvente at advokaten skal jobbe gratis for å ivareta barnets rettssikkerhet.
  • Det truer rettssikkerheten i utvisningssaker at det i liten grad innhentes opplysninger om barnets situasjon, tilknytningen til forelderen som skal utvises, og omsorgsevnen til den gjenværende forelderen.
  • NOAS’ erfaring er at forvaltningen svært sjeldent hører barna muntlig og direkte i saker hvor en av deres foreldre vurderes utvist.
  • NOAS’ erfaring er at UDIs vurderinger av barnets beste i utvisningsvedtak i stor grad består av standardisert tekst, uten konkret informasjon om barnets situasjon eller hvordan barnet vil påvirkes av atskillelse fra en av sine foreldre.
  • Som det fremkommer i flere av vedtakene gjennomgått i rapporten, viser UDI til at kontakt med barnet kan opprettholdes gjennom telefon og internett. Det yngste barnet som blir henvist til dette i vedtaksgjennomgangen, er ett år.
  • NOAS’ erfaring er at det skal mye til for at barnets beste skal få forrang foran innvandringsregulerende hensyn. Domstolenes praksis i utvisningssaker er heller ikke ensartet. Det er derfor behov for forskriftsreguleringer for å sikre at forvaltningen legger tilstrekkelig vekt på hensynet til barnets beste.
  • I mange av utvisningssakene NOAS ser i rettshjelpsarbeidet, er det kun oversittet utreisefrist som er grunnlaget for utvisningen. I disse sakene er det et særlig behov for vurdering av alternative reaksjonsformer enn utvisning.
  • Den reelle varigheten av familiesplittelsen vurderes ikke. Selv om et innreiseforbudet settes til to år, vil familiesplittelsen i realiteten vare mye lenger. Det høye inntektskravet og andre strenge kriterier kan føre til at søknad om familiegjenforening aldri innvilges, og familiesplittelsen blir varig. Det er vesentlig for vurderingen av barnets beste hvor lang atskillelsen fra mor eller far i realiteten blir, og det er en alvorlig mangel når dette ikke vurderes og vektlegges.
  • Ifølge UNE omgjøres normalt ikke vedtak om utvisning på grunn av «etterfølgende omstendigheter», for eksempel at man har fått barn i etterkant av et utvisningsvedtak. Det fremstår som en urimelig forskjellsbehandling dersom barn, kun fordi de ble født etter UDI fattet sitt vedtak, i større grad rammes av lengre innreiseforbud.

Kontakt i NOAS: Mona Reigstad Dabour, politisk seniorrådgiver, 480 22 166 / mrd@noas.org