fbpx
top

Prøver Utlendingsnemnda (UNE) å endre spillereglene i demokratiet når de ikke får det som de vil?  

Flere konvertitter fra Iran har den siste tiden vunnet over UNE i retten etter avslag på asylsøknaden. Nå prøver utlendingsmyndighetene å begrense domstolskontrollen av egne vedtak.  

Av Jon Ole Martinsen, seniorrådgiver og talsperson i NOAS

Vesam Heydari (42) kom til Norge for 12 år siden. Tre år senere fikk han avslag på asylsøknaden. Siden den gang har han vunnet over utlendingsmyndighetene både i tingretten og i lagmannsretten – som begge tror på at Vesam er reell konvertitt og vil utøve sin tro på en måte som medfører at han har en velbegrunnet frykt for forfølgelse i Iran.

Nå blir det muligens enda en runde i Høyesterett. UNE har anket dommen nok en gang. Denne gangen er det ikke om han er reell konvertitt som ligger til grunn for anken, men «prinsipielle grunner» som UNE uttaler til NRK.

UNE tror altså på at mannen har konvertert til kristendommen, men ønsker at Høyesterett skal avgjøre hvilke rettslige rammer som gjelder for vurderingen av fremtidig trosutøvelse ved retur til hjemlandet.

 

UNE prøver å begrense domstolskontroll av egne vedtak
Det er flere punkter som NOAS reagerer på med anken. Blant det mest oppsiktsvekkende er at UNE synes å mene at domstolen kun skal ta stilling til om UNE har fattet korrekt vedtak i konvertittsaker dersom klageren allerede har blitt returnert og utsatt for forfølgelse. I praksis betyr det at domstolen mister sin kontrollfunksjon i å vurdere om Norge ivaretar retten til beskyttelse i samsvar med menneskerettighetene, internasjonale forpliktelser og Grunnloven. UNE skriver følgende i anken:

«I de få tilfellene der utlendingen etter retur utsettes for forfølgelse og vedkommende anfører at avslaget på asyl er ugyldig, vil domstolen måtte vurdere om prognosen utlendingsmyndighetene foretok var forsvarlig gitt det faktum man hadde på vedtakstidspunktet.»

Hva er det UNE egentlig prøver å si? Mener utlendingsmyndighetene at domstolen ikke skal kunne etterprøve deres vedtak før klageren faktisk har blitt utsatt for forfølgelse?

En fri og uavhengig domstol som kontrollerer at forvaltningen fatter korrekte vedtak i samsvar med internasjonale forpliktelser og loven er essensielt for å kunne kalle Norge en rettsstat. At UNE prøver å begrense domstolens viktige funksjon i å etterprøve forvaltningens beslutninger er mildt sagt oppsiktsvekkende.

I prinsippet vil dette bety at forvaltningen vil få uforholdsmessig stor makt – nærmest uten reell domstolskontroll. Dette er spesielt bekymringsfullt ettersom UNEs vedtak gjentatte ganger har blitt kjent ugyldige av domstolen og UNE har tvangsreturnert mennesker til Iran som har blitt utsatt for behandling i strid med den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen.

I 2020 ble den iranske kvinnen Leila Bayat dømt til 80 piskeslag etter at UNE avslo asylsøknaden og tvangsreturnerte henne til Teheran. I et annet tilfelle ble en mann fengslet og utsatt for tortur etter at Norge sendte han tilbake til Iran. Etter løslatelse mot meldeplikt klarte han å flykte og ble innvilget flyktningstatus hos UNHCR i Tyrkia. Han fikk dermed returnere til Norge som kvoteflyktning.

 

Bevisnormen for hvordan man vil opptre ved retur
Å bevise fremtidig trosutøvelse og at konvertering er reell, er vanskelig. For å unngå konsekvensene av en feilavgjørelse som kan føre til at mennesker blir returnert til forfølgelse av sin tro, må tvilen komme klageren til gode. Dette er begrunnelsen både lagmannsretten, Høyesterett og Justisdepartementets egne retningslinjer  har lagt til grunn for at «noenlunde sannsynlig» skal være bevisterskelen i konvertittsaker.

Likevel prøver UNE å heve bevisterskelen for hvordan klageren vil opptre ved retur. UNE skriver i anken at dersom de ikke får gjennomslag for sitt primærstandpunkt om at domstolen kun skal ta stilling til om deres vedtak var korrekt dersom klageren faktisk blir utsatt for forfølgelse eller tortur, må bevisnormen være «alminnelig sannsynlighetsovervekt».

NOAS mener at det er svært beklagelig at UNE er en pådriver for en annen bevisnorm enn det lagmannsretten legger til grunn. Hvis UNE får gjennomslag for dette kan konsekvensen bli at Norge ikke greier å ivareta retten til beskyttelse og at flere mennesker blir sendt tilbake til forfølgelse på grunn av sin tro.

 

UNE hevder at risikoen er mindre enn hva som er lagt til grunn av domstolen
Staten hevder i sin anke at de oppfatter det som at lagmannsretten hovedsakelig følger UNEs risikovurdering om at det kun er konvertitter med en ledende, utadrettet eller misjonerende rolle som i hovedsak risikerer forfølgelse i Iran.

Det stemmer ikke. UNE har ved flere dommer den siste tiden fått sine vedtak kjent ugyldige fordi lagmannsretten mener UNE ser på risikoen i ett for kort tidsperspektiv. I dommen skriver lagmannsretten at man må vurdere risikoen i et lengre tidsperspektiv enn UNE har gjort i sine vedtak og legger til grunn at det:

«…må anlegges et lengre tidsperspektiv. Således må man også ta i betraktning den forhøyede risiko som oppstår ved å nekte å undertegne på erklæring om å avstå fra videre kristen aktivitet, og ved å fortsette med kristen aktivitet etter å ha blitt arrestert én gang og derved har kommet i myndighetenes søkelys. Det er da en reell risiko for alvorligere konsekvenser neste gang konvertitten arresteres, herunder økt risiko for langvarig fengsling»

Mens Norge kun gir beskyttelse i konvertittsaker hvis det er sannsynlig at asylsøkeren vil være leder, pastor eller synlig misjonerende ved retur til Iran, gis det beskyttelse til iranske kristne konvertitter uten at de trenger å ha en bestemt posisjon i andre europeiske land det er naturlig å sammenligne oss med.

I England ble gjeldende praksis stadfestet i en sak som var oppe til UK Upper Tribunale i 2020. Dokumentasjon fra Landeksperten viste at 80 prosent av konvertittene som hadde blitt arrestert av iranske myndigheter i første halvdel av 2019 var «vanlige» kristne som bare var samlet i trosfellesskap i private hjem. Det ble dermed slått fast at en kristen konvertitt som ønsker å utøve sin tro åpent i Iran er i reell risiko for forfølgelse og skal derfor gis beskyttelse.

UNEs feilvurdering av risikoen for konvertitter ved retur til Iran er alvorlig. Korreksjonen fra de siste dommene i lagmannsretten er derfor svært viktig for at forvaltningen skal fatte korrekte vedtak som gir beskyttelse til de som har krav på det.

 

Regjeringen må reagere
UNE har tapt både i tingretten og i lagmannsretten – som begge mener at UNE har gjort en uriktig vurdering av beskyttelsesbehovet til konvertitten Vesam fra Iran. I stedet for å ta domstolens avgjørelse til etterretning og justere praksis i henhold til domsavsigelsen, prøver UNE heller å begrense domstolens kontroll av forvaltningens vedtak.

Dette er svært alvorlig. Ikke bare setter det rettssikkerheten til konvertitter i fare. Det truer også rollen som domstolen har i demokratiet. Det bør få den nye regjeringen til å reagere. Om ikke risikerer vi at mennesker med et reelt beskyttelsesbehov blir returnert til forfølgelse i Iran – i strid med våre internasjonale forpliktelser.