Nylig ble en tsjetsjensk kvinne med tre barn overført til Hellas i overensstemmelse med Dublinkonvensjonen. Familien ble ved ankomst internert i et gresk fengsel. Den norske Helsingsforskomité og NOAS er bekymret for den mulige overføringen av flere tsjetsjenere til Hellas.
Nedenfor gjengis et brev som sendes av Helsingforskomiteen og NOAS til advokater som vi vet representerer tsjetsjenske asylsøkere.

Blant de tsjetsjenske asylsøkerne som befinner seg i Norge, er det flere som har kommet med Schengen-visum utstedt av greske myndigheter. Med tanke på tsjetsjenernes bakgrunn, og det som ofte er deres sterke og traumatiske opplevelser, anmoder vi UDI om å benytte sin mulighet til ikke å overføre flere tsjetsjenere til Hellas. Vi vil herved også be deg om å støtte dette arbeidet i den enkelte sak.

Etter hva vi er kjent med har det tidligere ikke vært tsjetsjenske asylsøkere i Hellas, og det er således ingen presedens for behandlingen. I 2000 fikk til sammen 10,3 prosent av dem som søkte om asyl i Hellas konvensjonsstatus; i 1999 var tallet 6,8 prosent. Opphold på humanitært grunnlag finnes, men brukes i liten grad. I 2000 var det bare 175 personer som ble innvilget opphold på humanitært grunnlag. Etter hva vi er kjent med er det til sammen 500-600 personer i Hellas med opphold på humanitært grunnlag. Dette innebærer at gresk asylpraksis må betraktes som vesentlig strengere enn den norske.

Den andre årsaken til vår bekymring er de svært dårlige livsforholdene for asylsøkere i Hellas. Saksbehandlingen i første instans vil normalt ta ett-to år. I denne perioden er de langt fleste overlatt til seg selv. Asylsøkere har adgang til å arbeide; i praksis betyr dette gjerne som gateselgere. Dersom de ikke finner arbeid, finnes det i liten grad et system til å fange dem opp. Det finnes bare ett statlig mottakssenter (Lavrion, ved Athen), med 300 senger. Derutover er det i praksis tre mottakssentre drevet av humanitære organisasjoner. The Greek Council for Refugees har drevet et program hvor de gir en daglig støtte på ca. 36 kroner de første 20 dagene til maksimalt 1660 nyankomne. Humanitære organisasjoner gir også støtte til enkelte sårbare grupper, som aleneforeldre, eldre, kronisk syke, store familier med fire eller flere barn i skolealder, enslige mindreårige, torturofre som ikke er i stand til å arbeide, og i noen tilfeller enslige kvinner. Denne støtten er ca. 1260 kroner per måned for en enslig person, eventuelt med et tillegg på 250 kroner for hvert barn.

Det er ingen tvil om at Norge har anledning til å behandle sakene selv. I henhold til Dublinkonvensjonens artikkel 3 (4), har enhver signatorstat rett til å behandle enhver søknad, dersom de ønsker det og asylsøkeren ikke motsetter seg det: «Each Member State shall have the right to examine an application for asylum submitted to it by an alien, even if such examination is not its responsibility under the criteria defined in this Convention, provided that the applicant for asylum agrees thereto.»

Det bør være et moment i denne sammenheng at Norge har blitt tilsluttet dette samarbeidet etter at det har vært virksomt gjennom flere år, slik at norske myndigheter har god anledning til å basere sin praksis på de erfaringer og de substansielle innvendinger som har kommet mot sider ved Dublinkonvensjonen, for dermed å oppnå en mer avansert praksis.

I denne sammenheng er det naturlig å fremheve at FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) har betont det prinsipp at en asylsøker ikke bør overføres til et annet land med mindre han/hun har tilknytning til det landet: «As the Executive Committee of UNHCR has pointed out [Conclusion No. 15 (XXX) of 1979], transfers of responsibility for considering asylum applications should only be explored in cases where the applicant already has a connection or close links with another State and, therefore, it appears fair and reasonable that he be called upon first to request asylum there.»

UNHCR har videre vært forbeholdne overfor det aktuelle kriteriet i Dublinkonvensjonen, og har gitt uttrykk for at det at et land har utstedt et visum ikke nødvendigvis kan betraktes som en relevant tilknytning: «Conversely, UNHCR considers that the fact that the applicant has been issued a visa by a Member State should not, in and of itself, provide sufficient grounds for transferring to that State the responsibility for considering the application.» (Revisiting the Dublin Convention. Some Reflections by UNHCR in Response to the Commission Staff Working Paper, januar 2001).

Videre foreligger det en dom fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (saken T.I. mot Storbritannia), hvor Storbritannia på grunn av sakens omstendigheter riktignok ikke ble nektet å returnere en lankesisk asylsøker tilbake til Tyskland, men hvor domstolen slo fast at den omstendighet at både Storbritannia og Tyskland er tilsluttet Dublinkonvensjonen ”does not affect the responsibility of the United Kingdom to ensure that the applicant is not, as a result of its decision to expel, exposed to treatment contrary to Article 3 of the [European] Convention [on Human Rights]. Nor can the United Kingdom rely automatically in that context on the arrangements made in the Dublin Convention concerning the attribution of responsibility between European countries for deciding asylum claims”. Med andre ord slo domstolen fast at det ikke er en tilstrekkelig garanti at ansvarslandet har underskrevet FNs Flyktningkonvensjon med protokoll og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen; også ansvarslandets asylpraksis vil kunne være av betydning.

I diskusjonen med norske myndigheter i den enkelte sak anbefaler vi at man påpeker følgende forhold:

Dublinkonvensjonen, med klare regler for fordeling av ansvar for asylsøkere og eventuelt overføring mellom signatorlandene, har blitt etablert mens det ennå er store forskjeller på ulike asylsystemer, både i forhold til asylvurdering og mottak.

Dette kan knapt komme bedre til uttrykk enn ved den mulige overføringen av en så tung gruppe asylsøkere som tsjetsjenerne til et land med et så dårlig utbygd asylsystem som Hellas, både i forhold til asylprosedyrer og spesielt i forhold til mottak.

At Norge i så stor utstrekning gir beskyttelse/opphold til tsjetsjenere, bør generelt innebære varsomhet med overføring til andre land, spesielt til et land med en streng asylpraksis og hvor det ikke er tidligere presedens for denne gruppen av asylsøkere.

Norge bør benytte sin anledning til å lære av erfaringene fra andre lands praktisering av Dublinkonvensjonen, og av de substansielle innvendingene som har kommet, med sikte på å oppnå en mer avansert praksis.

Vedrørende den aktuelle situasjonen i Tsjetsjenia, viser vi til Helsingforskomiteens rapport: Forgotten Terror: Chechnya October 2001, som er tilgjengelig på www.nhc.no

Vi håper således at disse innspillene kan være til hjelp i ditt arbeid. Du må naturligvis gjerne ta kontakt angående prinsipielle spørsmål eller i relasjon til konkrete saker.

Med vennlig hilsen,

Generalsekretær Bjørn Engesland
Den norske Helsingforskomité

Fung. generalsekretær Morten Tjessem
Norsk Organisasjon for Asylsøkere

Se også Helsingforskomiteens hjemmesider for dekning av saken.