Opphør av flyktningstatus
Mogadishu, hovedstaden i Somalia i 2014 (foto: MDOGAN/shutterstock.com)

Opphør av flyktningstatus

Nå henlegges opphør-sakene til flere hundre somaliske flyktninger. Samtidig forsøker Regjeringen å snikinnføre økt botidskrav for permanent opphold i opphør-saker.

Instruksen om opphør av flyktningstatus fra 2016 har ikke virket, er i strid med menneskerettighetene og Flyktningkonvensjonen, og har kun ført til dårlig integrering. Etter at flyktningene har ventet i en uavklart situasjon i fire år, henlegges endelig opphør-sakene til flere hundre somaliske flyktninger. Samtidig snikinnfører regjeringen økt botidskrav for permanent opphold i opphør-saker.

Nødvendig opprydding

I asylforliket fra november 2015 ble stortingsflertallet enige om at flyktninger kan miste oppholdstillatelsen i Norge, dersom situasjonen i hjemlandet forbedres slik at grunnlaget for beskyttelse har falt bort. Flyktninger som hadde bodd flere år i Norge kunne miste oppholdstillatelsen her, og sendes tilbake til hjemlandet på grunn av forhold som ikke skyldes flyktningens egne handlinger.

Den første instruksen om opphør kom fra Justis- og beredskapsdepartementet i mars 2016. Fordi instruksen var mangelfullt utredet, ble det nødvendig med flere avklaringer av praksis mellom Utlendingsdirektoratet (UDI) og Justis- og beredskapsdepartementet. Den oppdaterte instruksen fra mai 2019 førte ikke til særlige endringer i praksis. Den er i all hovedsak oppdatert med nye rettsavgjørelser og praksisavklaringer allerede foretatt i brev mellom UDI og departementet.

Etter fire års venting, har endelig sakene til flere hundre somaliske flyktninger blitt henlagt.

Snikinnfører økt botidskrav

Det er kun flyktninger som ennå ikke har fått permanent opphold som kan rammes av opphør. Det kreves ifølge utlendingsloven at man har bodd i Norge i tre år med midlertidig oppholdstillatelse, for å få permanent opphold.

I mars 2020 instruerte departementet UDI om følgende i opphør-saker: når det i forbindelse med søknad om permanent opphold vurderes om flyktningen fortsatt oppfyller vilkårene for midlertidig oppholdstillatelse, skal situasjonen på vedtakstidspunktet legges til grunn – og ikke søknadstidspunktet. Det er svært problematisk fordi:

  • Medregnet saksbehandlingstid, innebærer det i realiteten en snikinnføring av et lengre botidskrav enn tre år for å få permanent opphold. I praksis må flyktningen ha oppholdt seg lengre enn tre år i Norge med en midlertidig oppholdstillatelse før det innvilges permanent opphold. Forvaltningens saksbehandlingstid er uforutsigbar og endrer seg. I praksis å innføre et økt botidskrav strider med Stortingets vedtak fra 2016, der Stortingsflertallet avviste forslag om innføring av økt botidskrav fra 3 til 5 år for permanent opphold.
  • Det bryter med langvarig forvaltningspraksis i saker om permanent opphold.
  • Det er en forskjellsbehandling av disse sakene sammenlignet med andre saker om permanent opphold, der det vurderes om vilkårene var oppfylt på søknadstidspunktet, og ikke på vedtakstidspunktet.
  • Det er urimelig at forvaltningens saksbehandlingstid kan være avgjørende for om det innvilges permanent opphold eller ikke. Det skaper uforutsigbarhet for flyktningen.
  • Flyktninger må leve i en krevende, uavklart situasjonen lenger – hvor de fortsatt kan risikere å miste flyktningstatusen. At situasjonen i hjemlandet endrer seg, er utenfor flyktningens kontroll.  

Symbolpolitikk som skader integreringen

I en rapport av NOAS, Redd Barna og Fellesorganisasjonen (FO) fra 2018, fortalte somaliske flyktninger som hadde fått varsel om mulig opphør, at praksisen førte til dårlig psykisk helse, manglende konsentrasjon og motivasjon til å fokusere på skole og jobb, svekket tillit til norske myndigheter, og en sterk opplevelse av å bli urettferdig forskjellsbehandlet i et politisk spill. 

En rapport fra 2019 skrevet av Institutt for samfunnsforskning på oppdrag fra UDI, viste hvordan opphør-praksisen truer integreringen. Ifølge forskerne medfører UDIs lange saksbehandlingstid og usikkerhet som prosessene skaper, til bråstopp i integreringen.

Svært få har fått endelig vedtak om opphør av flyktningstatus etter instruksen i 2016, og så vidt NOAS bekjent har ingen returnert til hjemlandet etter opphør av flyktningstatus. Instruksen har ikke virket. Opphørspraksisen er et symbolpolitisk tiltak, med alvorlige konsekvenser for flyktningene det gjelder og det norske samfunnet for øvrig.