Om Tsjetsjenia: «Det vil være svært graverende dersom Norges utenrikspolitiske unnfallenhet kompletteres av asylpolitisk ansvarsfraskrivelse.»
I november 2002 var president Vladimir Putin på statsbesøk i Norge. To dager før Putins ankomst var jeg på vei tilbake fra de tsjetsjenske flyktningleirene i naborepublikken Ingusjetia sammen med kolleger fra Den norske Helsingforskomité. Da vi mellomlandet i København, fikk vi utdelt norske aviser. Noe av det vi kunne lese, var statsminister Kjell Magne Bondeviks kronikk i Aftenposten i anledning Putins besøk. Dagen før hadde vi møtt en tre år gammel tsjetsjensk gutt i en av flyktningleirene. Han bodde i et fjøs som var inndelt i små båser for hver familie. Guttens bestemor fortalte at hans far hadde blitt drept av russiske styrker to år tidligere. To uker tidligere hadde han sett sin mor bli drept av ”maskerte menn”, det vil si en eller annen av de russiske enhetene, en natt i deres leilighet i Groznij. Bondeviks kronikk hadde tittelen ”Russland har skapt respekt og tillit”.

I Normer og makt. Innføring i internasjonal politikk (2001), som har inngått som en del av pensumet for statsvitenskap grunnfag ved Universitetet i Oslo, står følgende å lese: ”Under den russiske krigføringen i Tsjetsjenia i 1995 og 1999-2000 var hensynet til menneskerettigheter underordnet hensynet til ikke å legge seg ut med Russland i spørsmål som ikke angår Norge direkte.” Krigen i Tsjetsjenia er på ingen måte avsluttet, men Norges taushet er allerede et historisk faktum. Som Tore Nyhamar, førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, skriver videre: ”En høy profil med hensyn til menneskerettigheter og folkerett er et karakteristisk trekk ved norsk utenrikspolitikk, men helst når mer overordnede interesser, som for eksempel knytter seg til forholdet til allierte eller mektige nabostater, ikke står på spill.”

Regjeringen var først og fremst bekymret for at president Putin ikke skulle føle seg velkommen i Norge. Den prioriterte å rykke inn i avisen en eksplisitt glorifisering av Russland, med kun en implisitt bebreidelse. Til og med den gesten overfor det tsjetsjenske folket å omtale dem ved navns nevnelse ble tydeligvis oppfattet som en unødig fornærmelse mot den russiske presidenten. Det er et legitimt hensyn i den langsiktige, politiske tenkningen at man opprettholder et godt forhold til sine naboland, desto mer når det er snakk om et så både mektig og ustabilt land som Russland. Det spørs imidlertid om man ikke bør spare begeistringen over det gode naboskapet til perioder da Russland ikke begår massive overgrep mot egen befolkning. Det synes klart at Bondevik II-regjeringen ikke vil bli husket for å ha ødelagt naboskapet med Russland. Det synes vel så klart at den heller ikke vil bli husket for – i det ansvarlige naboskapets ånd og med diplomatisk skjønn – å ha vist integritet og engasjement i sin påtale av de massive russiske overgrepene.

Regjeringen møter heller ikke noe press fra det norske folk. Det var ikke flere enn 100-200 personer som demonstrerte mot Putin da han hadde samtaler i regjeringskvartalet. 60 000 marsjerte mot krig i Irak, til tross for at Bush ikke var noe sted i nærheten. Det blir paradoksalt at samtidig som enhver muslim per i dag risikerer å bli avkrevd en muntlig attest i det norske samfunnets navn på at man ikke støtter terrorisme, vil ytterst få nordmenn – være seg menigmann eller statsminister – noen gang si noe presist om den terroren som daglig rammer den muslimske sivilbefolkningen i et av våre naboland.

Utenrikspolitikken er heller ikke uten konsekvenser for asylpolitikken. Mangelen på kritikk fra norske myndigheter har blitt merket av Utlendingsnemnda. En russisk kaptein som søkte asyl i Norge fordi han risikerer flere års fengsel under kummerlige og potensielt livstruende forhold for å nekte å delta i overgrepene i Tsjetsjenia, har fått avslag. I sitt avslag vektla nemnda at den russiske krigføringen ikke har blitt entydig fordømt, verken internasjonalt eller nasjonalt.

Heller ikke for etniske tsjetsjenere som har kommet direkte fra krigsområdet vil Norge være en trygg havn lenger. Mye tyder på at hensynet til den menneskerettslige katastrofen i Tsjetsjenia nå må vike for Kommunaldepartementets beslutning om at det ikke skal komme flere enn 10 000 asylsøkere til Norge i år. Etter signaler fra Regjeringen stanset UDI i oktober behandlingen av asylsøknader fra tsjetsjenske flyktninger. Regjeringen har gitt uttrykk for at man skal se etter muligheter til å stramme inn praksis. Det er ingen tvil om at behandlingsstansen reflekterer et ønske om å skremme bevegelsen av tsjetsjenske flyktninger bort fra Norge. Selv om man stadig vil innvilge beskyttelse til en del, ligger det også an til at man skal begynne å avslå. Tsjetsjenere vil antagelig bli henvist til å søke tilflukt i andre deler av Russland, hvor de fint må klare seg selv på bar bakke, underlagt de samme myndighetene som har sendt sine soldater inn i Tsjetsjenia og revet landet fra hverandre.

I en tid hvor asyldebatten internasjonalt er sterkt preget av retorikken om ”beskyttelse i nærområdene”, synes det åpenbart at verken Norge eller andre europeiske land ønsker å påta seg ansvaret for å være Russlands nærområder. Man har nesten uten videre forutsatt at Pakistan og Iran skal takle millioner av flyktninger, ikke minst forårsaket av den tidligere sovjetiske/russiske krigføringen i Afghanistan. Norge som et naboland til Russland roper derimot stans etter anslagsvis 1 300 tsjetsjenske flyktninger i 2003. Til sammenligning kom det 12 000 bosniere før Norge engang innførte visumplikt. Sist gang det faktisk kom krigsflyktninger til Norge fra et naboland, må ha vært under den finske vinterkrigen. Tsjetsjenerne er, kort sagt, hva asylinstituttet er opprettet for. Norge som nasjon bør se både sitt ansvar og sin ære i å verne om flyktningene fra denne konflikten. Det vil være svært graverende dersom vår utenrikspolitiske unnfallenhet kompletteres av asylpolitisk ansvarsfraskrivelse.

Rune Berglund Steen, fagsjef Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS)