NOAS’ kommentarer i forbindelse med Stortingets behandling av Norges tilknytning til Dublinkonvensjonen.

Hovedpunkter

På grunn av Norges geografiske beliggenhet er det naturlig at mange asylsøkere vil ha reist gjennom andre Dublinland på sin ferd til Norge, og man må dermed kunne anta at Norge i utstrakt grad vil kunne sende søkere tilbake til andre land som deltar i samarbeidet. Norsk praksis bør i denne forbindelse sees i lys av en generell ansvarsfordeling, og NOAS ønsker å understreke at Norge ikke bør bruke Dublinkonvensjonen som en anledning til ansvarsfraskrivelse.

NOAS tilrår en varsomhet fra norske myndigheters side i å sende personer tilbake til tredjeland utenfor Dublinområdet, og at faren for at man setter i gang en kjederetur alltid må tillegges stor vekt i denne vurderingen.

NOAS tilrår en aktiv praksis i forhold til at norske myndigheter velger å behandle søknader i forhold til søkergrupper hvor praksis i ansvarslandet er vesentlig mer restriktiv enn norsk praksis (jfr. artikkel 3 nr. 4).

NOAS tilrår at norske myndigheter opprettholder den praksis at Norge behandler søknader fremsatt av søkere som har nære familiemedlemmer i Norge, uansett om familiemedlemmene har flyktningstatus (jfr. artikkel 4) eller opphold på humanitært grunnlag (ikke omfattet av konvensjonen).

NOAS tilrår at norske myndigheter bør bidra til å fremme utviklingen av det europeiske samarbeidet på asylområdet i retning av en rimelig fordeling av søkere på de ulike samarbeidslandene, hvor det også kan bli tatt hensyn til forutsetningene for integrering, først og fremst språk og behov for arbeidskraft.

Kjederetur

En av hensiktene med Dublinkonvensjonen er å hindre såkalt kjederetur (chain-deportation), at asylsøkere sendes videre fra land til land, uten at noe land tar på seg ansvaret for behandlingen av søknaden. Man må regne med at Dublinkonvensjonen i stor grad lykkes med dette internt i Europa, men det er samtidig ingenting i veien for at en konvensjonsstat kan returnere en asylsøker til en stat utenfor konvensjonsområdet (artikkel 3 nr. 5), som i sin tur vil kunne returnere søkeren videre, eventuelt tilbake til forfølgelse i hjemlandet.

Manglende harmonisering

NOAS støtter prinsippet om at en søknad bare bør behandles i ett land, men at dette forutsetter en harmonisering som de europeiske landene som har underskrevet Dublinkonvensjonen foreløpig er langt unna å oppnå. Eksempelvis innvilget Frankrike i perioden 1989-1998 74 prosent av alle asylsøkere fra Sri Lanka flyktningstatus. Til sammenligning innvilget Storbritannia i samme periode kun 1 prosent flyktningstatus.

Dette har allerede blitt problematisert, og det foreligger en dom fra Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (i saken T.I. mot Storbritannia), hvor Storbritannia – på grunn av sakens omstendigheter – riktignok ikke ble nektet å returnere en lankesisk asylsøker tilbake til Tyskland, men hvor domstolen slo fast at tilbakesendelsen til Tyskland

”does not affect the responsibility of the United Kingdom to ensure that the applicant is not, as a result of its decision to expel, exposed to treatment contrary to Article 3 of the [European] Convention [on Human Rights]. Nor can the United Kingdom rely automatically in that context on the arrangements made in the Dublin Convention concerning the attribution of responsibility between European countries for deciding asylum claims”.

Med andre ord indikerte domstolen at dersom asylsaken hadde vært sterkere, ville Storbritannia ikke ha kunnet sende søkeren tilbake til Tyskland, og slo dermed fast prinsippet om at et land som returnerer en asylsøker står ansvarlig for at søkeren ikke skal bli utsatt for brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Det er således ikke en tilstrekkelig garanti at ansvarslandet har underskrevet FNs flyktningkonvensjon med protokoll og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen; også ansvarslandets asylpraksis vil være av betydning.

Familiemedlemmer

Et av konvensjonens kriterier for ansvarsfordeling (artikkel 4) er at dersom en asylsøker har ektefelle eller et mindreårig, ugift barn i et annet Dublinland, eller dersom en mindreårig, ugift asylsøker har sine foreldre i et annet Dublinland, er det det landet hvor familiemedlemmet har oppholdstillatelse som skal behandle søknaden, under forutsetning av at ektefellen/barnet/foreldrene har flyktningstatus i henhold til FNs flyktningkonvensjon av 1951. Sett i forhold til den særdeles lave anerkjennelsesprosenten for flyktningstatus i Norge vil dette innebære at svært få vil få sine søknader behandlet i Norge etter denne artikkelen, mens Norge derimot vil kunne sende en del asylsøkere tilbake til land hvor de har familiemedlemmer med flyktningstatus.

NOAS finner det naturlig at norske myndigheter her bør velge å benytte seg av muligheten (jfr. artikkel 3 nr. 4 og artikkel 9) til å behandle søknader som etter konvensjonen tilfaller et annet Dublinland, for å unngå en uheldig og unødvendig innstramning av norsk praksis. Norge bør således stadig behandle søknader om asyl fra personer som har nære familiemedlemmer i Norge med opphold på humanitært grunnlag.

Et nytt stadium i asylprosessen

En viktig innvending mot den formen dette samarbeidet foreløpig har tatt er at Dublinkonvensjonen etablerer et nytt stadium i asylprosessen, før vurderingen av søknadene engang har begynt. Det er klart at dette stadiet med returer til første asylland allerede har eksistert, men med konvensjonen øker antallet returer til et førsteland i den grad at det å bestemme hvilket land som skal behandle søknaden i seg selv blir en omfattende del av prosessen. Man må tillatte seg å spørre hvor vesentlig dette spørsmålet er – søknaden må til sist behandles et sted uansett. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har gått inn for at det bør være det landet hvor en søknad leveres som bør behandle søknaden, og at unntak fra dette bør gjøres bare når søkeren har nær tilknytning (familiemessig eller kulturell) til et annet land.

Asylsøkerens eget valg – forutsetningene for integrering

I en siste betenkning kunne man mene at personer som ikke vil ha muligheten til å tilbringe livet i sitt hjemland, kanskje bør få ha en viss innflytelse over hvor man faktisk skal tilbringe det. Dersom eksempelvis en asylsaker fra franskspråklig Afrika tar seg til Frankrike via Hellas og dernest sendes tilbake til Hellas, kan dette knapt sies å være til fordel verken for søkeren selv eller for vertssamfunnets muligheter for å oppnå en vellykket integrering. Dette er sekundære hensyn sett i forhold til det overordnede hensynet, at beskyttelsesbehovet blir ivaretatt og at ingen blir sendt tilbake til et sted hvor deres liv eller deres frihet vil være truet, men man kunne tenke seg at det like fullt er et hensyn som man godt kunne ta. Ikke bare er dette hensynet ikke inkludert i Dublinkonvensjonen; det strider imot konvensjonens forutsetninger.

NOAS, 8. februar 2001