En ny dom fra menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg slår fast at Norge ikke kan la «nasjonale interesser» gå foran hensynet til hva som er best for et enkelt barn. Norges restriktive linje i asylpolitikken er i strid med våre internasjonale forpliktelser.

En ny stortingsmelding om barn på flukt er på vei, og mange organisasjoner forsøker å få denne meldingen til å sette barns behov først. Dommen fra Strasbourg er en viktig påminnelse til regjeringen om at de til enhver tid må la FNs barnekonvensjon og hensynet til barns rettigheter styre sine innvandingspolitiske prioriteringer.

Norge er nemlig helt i utakt med uttalelser fra internasjonale menneskerettighetsorganer. Justisministeren sier at han ønsker å sikre at barn blir ivaretatt i asylprosesser, men i praksis er det lite som viser dette.

Justisdepartementet har det siste året jobbet med en stortingsmelding om barn på flukt, som tar for seg viktige tema knyttet til norsk asylpolitikk. Justisministeren har i den forbindelse flere ganger uttalt i media at han ønsker å sikre at barnets beste blir ivaretatt i asylprosessen, og at han nå går inn for å være best i Europa på vegne av asylbarna. Han fremmer kortere saksbehandlingstid og særordninger for barnefamilier.

Hittil har vi dessverre sett lite av disse politiske signalene gjennomført i praksis. I januar i år hadde over 300 barn bodd mer enn tre år på asylmottak, og i flere asylsaker viser det seg at prinsippet om barnets beste blir satt til side av innvandringspolitiske hensyn. Barn blir returnert til land der myndighetene vet at asylsøkeres rettigheter ikke blir ivaretatt. For eksempel sendes fortsatt barn tilbake til Italia, selv om italienske myndigheter har store kapasitetsproblemer og har bedt andre europeiske land om hjelp. 

Norge har forpliktet seg gjennom FNs barnekonvensjon at det i retursaker skal tas hensyn til om det er til barnets beste å bli returnert. Slike hensyn skal i følge internasjonale konvensjoner veie tyngre enn innvandringspolitiske hensyn. Det er et behov for en stortingsmelding som først og fremst fokuserer på at hensynet til barnets beste bør veie tyngre enn innvandringspolitiske interesser. Vi har de siste årene sett en klar trend i Norge med innstramninger i asylpolitikken. På UDIs vårkonferanse i forrige uke, uttalte statssekretæren at innstramningstiltakene fra 2008 som direkte berører barn vil bestå. Opprettelsen av omsorgsenter i Kabul vil gjennomføres, slik at enslige mindreårige asylsøkere raskt kan returneres til opprinnelseslandet selv om man ikke kan oppspore deres foreldre.

Dette er et tiltak som har blitt kraftig kritisert av både Europarådets kommisjonær for menneskerettigheter og FNs barnekomité. I sine merknader til Norge uttrykker barnekomiteen en sterk bekymring om Norges planer om å etablere omsorgssentre i hjemland, da disse barna kommer fra områder som er preget av krig og konflikt der beskyttelse ikke kan garanteres.

FNs barnekomité har kritisert Norge på flere punkter når det gjelder behandlingen av asylsøkerbarn. Blant annet påpeker komiteen at barns rett til å bli hørt ikke er godt nok ivaretatt i utlendingssaker, og at enslige mindreårige asylsøkere ikke blir tilstrekkelig fulgt opp av barnevernet. Samtidig viser de bekymring for at barn som har tilbrakt mange år i Norge blir sendt ut av landet og returnert til hjemlandet, på tross av forskriften som tilsier at tilknytning til riket skal tillegges vekt.

Norsk asylpolitikk er i dag preget av et sterkt returfokus. Retur i seg selv er ikke negativt, men det er fare for at barnets individuelle rettigheter og beskyttelsesbehov forsømmes ved en asylpolitikk der innvandringsregulering gjennom retur er hovedprioriteringen. Grundige rettighetsbaserte vurderinger er dermed essensielt for å sikre at returer gjennomføres i tråd med internasjonale forpliktelser nedfelt i FNs barnekonvensjon og flyktningkonvensjonen.

Det kan virke som Justisministeren går inn for å føre en restriktiv politikk i strid med våre internasjonale forpliktelser, istedenfor å fremme humane verdier og stå frem som et godt eksempel i Europa, noe som et rikt, velfungerende land som Norge absolutt har råd til. Vi håper at den nye stortingsmeldingen vil kunne snu denne trenden, og at justisdepartementet følger opp med handling der menneske- og barnerettigheter settes foran andre politiske hensyn. Mange organisasjoner, som jobber aktivt for en mer human asylpolitikk i Norge, har derfor gått sammen og skrevet en rapport med konkrete innspill til stortingsmeldingen. I denne fremmes flere spesifikke krav for å sikre et barnerettslig perspektiv i stortingsmeldingen. Blant annet krever organisasjonene at regjeringen: 

• iverksetter tiltak som sikrer en langsiktig løsning for de lengeværende barna, og at det settes en grense på hvor lenge et barn kan leve uten oppholdstillatelse i Norge.
• utarbeider en forskriftsbestemmelse som vil sikre at barnets beste og tilknytning til rike i praksis vektlegges tyngre enn innvandringspolitiske hensyn
• etablerer en uavhengig, landsdekkende vergeordning med ansvar for rekruttering, opplæring og oppfølging av hjelpeverger for enslige mindreårige asylsøkere
• sikrer at retur av barn kun gjennomføres etter en grundig vurdering av barnets beste, og at barn ikke returneres til land der man vet at de ikke får oppfylt sine menneskerettigheter

For å føre en human og rettferdig asylpolitikk i forhold til barn må Justisdepartementet legge FNs barnekonvensjon til grunn i utformingen av sin politikk og sikre at barn, som er spesielt sårbare i en fluktsituasjon, får sine rettigheter oppfylt. Dette kan gjøres gjennom målrettede tiltak som setter barnets behov først.  Vi forventer at denne stortingsmeldingen vil reflektere en mer rettferdig og menneskerettslig forankret asylpolitikk der regjeringen tar barnas behov på alvor.

 

Generalsekretær i Redd Barna Tove R. Wang, generalsekretær i Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) Ann-Margit Austenå, generalsekretær i Norsk Folkehjelp Orrvar Dalby, generalsekretær i Flyktninghjelpen Elisabeth Rasmusson, leder i Antirasistisk Senter Kari Helene Partapuoli, leder i Press – Redd Barna UngdomTirill Sjøvoll, Line Ruud Vollebæk fra Landsforeningen for oppsøkende Sosialt arbeid, leder av Røde Kors Ungdom Knut Sverre og Jon-Ole Martinsen fra Selvhjelp for Innvandrere og Flyktninger