NOAS mener det er positivt at mange av de utsendte barna får saken sin gjennomgått på nytt. Vi er imidlertid sterkt kritiske til at flere flyktninger som har fått beskyttelse i Norge, risikerer å få oppholdstillatelsen tilbakekalt. 

Frykten for tilbakekall er integreringshemmende
NOAS mener at punktet som gjelder tilbakekall av tillatelser er svært problematisk. Asylavtalen sier at det nå skal brukes mer ressurser på å undersøke om det kan være grunn til å trekke tilbake oppholdstillatelser, typisk fordi situasjonen i flyktningens hjemland er forbedret.

Trusselen om tilbakekall av tillatelser innebærer at mennesker som har flyktet fra krig og forfølgelse og fått beskyttelse i Norge, påføres ytterligere belastninger. I stedet for å etablere trygge rammer og gode forutsetninger for integrering, velger norske myndigheter nå i stedet å utsette flyktninger for ny usikkerhet.

De aller fleste asylsøkere flykter fra krigssoner og diktaturer hvor det ikke er utsikter til snarlig bedring. Så omfattende konflikter som det vi i dag ser, gir sjelden grunnlag for rask stabilisering, og det vil sannsynligvis ikke være grunnlag for å trekke tilbake et stort antall tillatelser. Ordningen vil imidlertid medføre utrygghet og ekstra belastninger for mange. Utlendingsdirektoratet anslår at i 2015 vil 80 prosent av asylsøkerne få oppholdstillatelse i Norge, og de aller fleste av dem beskyttelse. Om lag 5000 flyktninger årlig har fått beskyttelse i Norge de siste årene. Regjeringen har foreslått at kravet for å få permanent oppholdstillatelse heves fra tre til fem år. Det innebærer at mange mennesker i lang tid må leve i frykt for at oppholdstillatelsen blir tilbakekalt.

– Sannsynligvis vil bare få personer ende med å få tillatelsen tilbakekalt. Men store grupper vil oppleve usikkerhet og uforutsigbarhet. Tiltaket er integreringshemmende og først og fremst et signal til mennesker på flukt om at de ikke bør komme til Norge, dersom målet er trygghet for egen framtid. Dette vil igjen innebære at Norge tar en enda mindre del av de flyktningene som klarer å ta seg til Europa, sier generalsekretær i NOAS Ann-Magrit Austenå.

Tilbakekall av tillatelser innebærer økt byråkratisering. Å vurdere om grunnlaget for tillatelse kan ha falt bort er en kostbar og tidkrevende prosess, som omfatter både grundige undersøkelser, krav om forhåndsvarsel, vedtak, klageomgang og rett til fri rettshjelp. Utlendingsforvaltningen har opplevd budsjettkutt og på grunn av begrensa driftsmidler er saksbehandlingstiden i mange saker svært lang. Store grupper asylsøkere må nå vente åtte-ti måneder på asylintervjuet, som er grunnlaget for asylsaksbehandlingen.

– Mange mennesker er rammet av budsjettkuttene i utlendingsforvaltningen. I en slik situasjon bør det ikke settes i sving et stort apparat for å undersøke om det finnes tillatelser som kan trekkes tilbake. Det er rett og slett svært dårlig ressursbruk, uttaler Austenå.

– Det er også et poeng at mange av dem som flykter til Norge, ønsker å returnere til hjemlandet hvis situasjonen tillater det. De vil reise uavhengig av om tillatelsen kan tilbakekalles, sier Austenå.

Bra at flere barn får en ny gjennomgang
NOAS mener at punktene i avtalen som gjelder utsendte barnefamilier i all hovedsak er gode. Det er positivt at terskelen er satt til fire år, fordi barns oppholdstid i Norge må ses i sammenheng med andre momenter som taler for at tillatelse gis. Det kan for eksempel være helseforhold, problemer knyttet til omsorgssituasjonen eller vanskelige humanitære eller sikkerhetsmessige forhold på stedet familiene er sendt til.

Et sentralt punkt i avtalen er det som slår fast at sakene skal behandles i nemndmøte. Det innebærer at tre personer skal vurdere saken, og at ikke en nemndleder alene kan avgjøre om tillatelse skal gis. Avtalen sier også klart at lengeværende barn skal tilbys rettshjelp.

– Nemndbehandling og rettshjelp er forutsetninger for en rettssikker og grundig behandling av saken. Dette er viktige punkter i avtalen, uttaler Austenå.

NOAS er imidlertid kritisk til at det ikke er presisert i avtalen at opphold i hjemlandet ikke skal telle negativt i vurderingen av saken. I avtalen står det bare at «sakene skal vurderes individuelt ut i fra situasjonen på det tidspunktet denne loven/forskriften trer i kraft.» Mange familier vil på det tidspunktet ha tilbragt bortimot et år i hjemlandet. Det er viktig at dette ikke brukes som argument mot å gi familiene tillatelse, og det må framkomme klart av regelverket som skal utformes de neste månedene. I motsatt fall frykter NOAS at Utlendingsnemnda kan tillegge dette forholdet negativ vekt, og avslå sakene til familier som ellers ville fått oppholdstillatelse.

NOAS mener videre at det må presiseres i nytt regelverk at sakene som gjelder utsendte familier må prioriteres i utlendingsforvaltningen. Flere familier er sendt til land med en svært vanskelig humanitær og sikkerhetsmessig situasjon, og lever i dag under uholdbare forhold.

Ikke alle barna som får en ny gjennomgang av saken, vil ende med å få oppholdstillatelse. Regelverket åpner for å gi tillatelse til mange, men Utlendingsnemnda praktiserer reglene strengt. Barn under skolealder vil som hovedregel ikke få tillatelse på grunn av sin tilknytning. I praksis er fire og et halvt års oppholdstid og ett års skolegang en tilknytning som i utgangspunktet er tilstrekkelig til at tillatelse gis. Vurderingen er imidlertid fleksibel, og også kortere oppholdstid kan være tilstrekkelig dersom andre forhold med styrke taler for å gi tillatelse. Motsatt kan det også gis avslag til tross for sterkere tilknytning dersom det foreligger tungtveiende innvandringsregulerende hensyn.

– Det er foreløpig åpent hvor mange av barna som ender med å få oppholdstillatelse. Det eneste som er sikkert, er at ikke samtlige barn som får en ny gjennomgang, får komme tilbake til Norge, sier Austenå.

Asylavtalen kan du lese her.