Regjeringen har siden 2005 klart å gjennomføre en del av de forbedringene av asylpolitikken som ble varslet i Soria Moria-erklæringen. For eksempel er norskundervisning for asylsøkere tilbake, og FNs anbefalinger er gitt større betydning i asylsaksbehandlingen. Men selv om noen av disse positive endringene stadig står urørte, mener vi at enkelte av de innstramningene Regjeringen varslet den 3. september er så drastiske, at asylpolitikken nå faktisk er strengere enn da regjeringen overtok i 2005. Skal vi trekke fram noe vi er spesielt kritiske til, er det tiltaket rettet mot personer som får opphold av humanitære grunner. De skal i framtiden nektes gjenforening med sin familie i en periode på 4 år etter at oppholdstillatelse er gitt. Med tanke på at flertallet av dem som får slik oppholdstillatelse kommer fra konfliktområder, og er helt uten mulighet til å returnere trygt til hjemlandet, anser vi dette tiltaket som inhumant.  

 

Om de enkelte punktene:

 

Pkt. 1

Vi er enige i at asylsøkere skal få en individuell behandling, dette er generelt en styrke for den enkeltes rettssikkerhet. En kommer likevel ikke utenom at situasjonen i en del områder er så farlig at alle som kommer derfra vil være i fare om de returneres. Dette gjelder blant annet Sør-Somalia, samt enkelte deler av Afghanistan og Irak. UNHCR har om disse områdene klart sagt at de mener ingen kan returneres slik sikkerhetssituasjonen er, og at søkere som kommer fra disse områdene bør gis beskyttelse. Om en individuell behandling betyr at søkere fra slike områder nå får avslag, i strid med UNHCRs anbefalinger, mener vi dette er veldig uheldig og en uverdig politikk fra et land som Norge.

 

Pkt. 2

I en del tilfeller vil en søker kunne være trygg i en annen del av landet enn han kommer fra, og vil ha mulighet til å leve et verdig liv der. I slike tilfeller har vi ikke noe imot bruken av internflukt. I land som Afghanistan og Somalia er imidlertid bruken av internflukt meget problematisk da det er veldig vanskelig å klare seg uten hjelp fra slekt, familie eller venner. Av den grunn mener blant annet UNHCR at internflukt ikke skal brukes i disse landene. I Afghanistan vil et manglende nettverk på stedet en sendes til kunne føre til at en står uten bolig, inntekt eller tilgang på helsetjenester. For enkelte vil den eneste muligheten til å klare seg da være å bedrive kriminell aktivitet eller slutte seg til Taliban, noe som igjen skaper større sikkerhetsproblemer og dermed også flere flyktninger.

 

Pkt.3

Vi mener for det første at Norge bør kunne føre en asylpraksis som er basert på hvem som trenger beskyttelse, eller har humanitære behov som tilsier at de bør få bli (her er terskelen meget høy), og som ikke styres av hvor mange som kommer til Norge. Det er dessverre en tendens i mange europeiske land at man kappes om å ha den strengeste asylpolitikken. Hvis dette skal være prinsippet, er det naturlig at man også følger de mer liberale delene, som for eksempel det svenske forslaget om at de som har fått avslag på asylsøknaden, kan søke om arbeidstillatelse fra Sverige, hvis de har funnet seg en jobb. Dessverre synes dette punktet å signalisere at hovedpoenget er at hvis andre land strammer inn, skal Norge gjøre det samme.

 

Pkt. 4

Dublin-praksisen er streng allerede nå. Vi er sterkt uenig i at noen skal returneres til Hellas. Forholdene for asylsøkere er der så dårlige, og rettssikkerheten så fraværende, at ingen burde bli sendt tilbake dit. Forholdene er dokumentert blant annet gjennom en rapport NOAS, Den norske Helsingforskomite og Greek Helsinki Monitor har gitt ut etter å ha observert situasjonen i Hellas. Rapporten er tilgjengelig på våre nettsider. Vi er også uenig i at enslige mindreårige asylsøkere skal sendes tilbake til andre Dublin-land. Vi mener barn ikke bør utsettes for den belastningen det er å bli sendt fra land til land i Europa;­ i mange tilfeller vil det innebære å bli sendt til andre Dublin-land hvor forholdene mange steder er svært vanskelige. Hittil har Norge her vært et eksempel til etterfølgelse, men det ser dessverre ut til å endre seg nå.

 

Pkt. 5

Vi mener dette tiltaket er inhumant og innebærer en uverdig behandling av mennesker.  Det er mange som får oppholdstillatelse fordi de har behov for beskyttelse, men som ikke fyller vilkårene i flyktningkonvensjonen. Dersom dette punktet også gjelder for dem er dette meget urimelig, siden de ikke kan etablere familieliv i hjemlandet. Det er også urimelig for de som får en ”vanlig” humanitær tillatelse pga. sykdom og lignende. De er ikke blant de sterkeste i samfunnet og kan ikke forventes å skaffe seg en jobb eller studieplass. Dette tiltaket er dessuten sannsynligvis strengere enn EUs familiegjenforeningsdirektiv, noe som betyr at Norge legger seg på en strengere linje enn resten av Europa. Tiltaket vil i praksis innebære minst 6 års atskillelse fra familie, når man tar saksbehandlingstid for søknader om asyl og familiegjenforening med i betraktning.

 

Pkt. 6

Det er sterkt kritikkverdig å bruke midlertidige tillatelser for mindreårige bare i påvente av at de blir voksne og kan returneres. Regjeringen bruker dette som en omvei for å unngå Barnekonvensjonen. De det gjelder er faktisk barn selv om de er 16 år, og det er uverdig å sette deres liv på hold i påvente av at de skal bli voksne.

 

Pkt. 7

Her er det uklare styringsforhold. Kan departementets instruks overprøve stornemnda? UNE skal være selvstendig og kan ikke instrueres på en annen måte enn gjennom loven og forskriften. Rent bortsett fra at vi mener slike anbefalinger i prinsipp skal følges, er vi enig i at et eventuelt brudd med anbefalingene må prøves i stornemnd før de gjennomføres.

 

Pkt. 8

Vi har ingen kommentarer til selve avtalen – men vi får se hvordan den implementeres.

 

Pkt. 9

NOAS støtter en forsering av retur av søkere med endelig avslag. Dette forutsetter selvfølgelig at saken er tilstrekkelig grundig behandlet, at retur skjer i verdige former og til et område hvor personen har mulighet til å leve et verdig liv.

 

Pkt. 10

Hurtig saksbehandling er generelt positivt, men en for hurtig behandling kan være en fare for rettssikkerheten. Det er viktig at det ikke stilles urimelige krav til asylsøkeren når det gjelder avklaring av identitet. Vi ser ofte at myndighetene ikke godtar dokumenter eller hevder at asylsøkeren ikke snakker sant, uten at de kan begrunne det på en betryggende måte.

 

Pkt. 11

Det er uklart hva som er nytt med dette.

 

Pkt. 12

Dette mener vi er greit, hvis det bidrar til redusering av tidsbruk på det enkelte møtet og dermed medfører at man kan ha flere nemndmøter.

 

Pkt. 13

Det er vanskelig å se hvilke grupper dette skulle være. De aller fleste som søker asyl i Norge i dag kommer fra konfliktområder hvor det er mange som har behov for beskyttelse. Det er helt nødvendig med en grundig behandling, og det er umulig å forskuttere hvem som vil få avslag før den enkelte sak er grundig gjennomgått. Det er viktig å huske at et slikt hurtigløp kan ha fatale konsekvenser for den enkelte om det gjøres gale vedtak.